Redigerer Enrico Berlinguer (avsnitt)

===Politisk virke===
Berlinguer med i kommunistpartiet og den antifascistiske motstandsbevegelse i 1943. Han ble valgt inn i sentralkomiteen i partiet i 1945 og i sekretariatet året etter. I 1947 ble han leder for ungkommunistene. 

Etter invasjonen i [[Tsjekkoslovakia]] i 1968 ble han svært kritisk til [[Sovjetunionen]]. Som partileder var han kjent som den mest uavhengige av de europeiske kommunistlederne.{{tr}} Han ledet partiet ved valget i 1976, da det fikk mer enn 30 % av stemmene, og gikk inn for et «historisk kompromiss» mellom de to store i italiensk politikk, kommunistpartiet og [[Det italienske kristeligdemokratiske parti]] (DC). Han hadde trukket den slutning av kuppet mot [[Salvador Allende]] i [[Chile]] i 1973 at bare venstrekreftene i PCI og sosialistpartiet [[Partito Socialista Italiano|PSI]] var for svake til alene å holde seg ved makt over tid.{{tr}} Et kompromiss med kristeligdemokratene, som dominerte politikken ved hjelp av [[den katolske kirke]], var derfor nødvendig. Pave Paul VI sette seg imot alt samarbeid mellom DC og kommunistene, det samme gjorde [[USA]],{{tr}} så dette ble det ikke noe av. Da [[De røde brigader]] drepte kristeligdemokraten [[Aldo Moro]], som for øvrig var for samarbeid med kommunistene, satte den politiske spenning bom for idéen.{{tr}} Berlinguer var ellers en hard motstander av dialog mellom det politiske livet og terroristene.{{tr}}

I 1975 foreslo Berlinguer overfor de kommunistiske partiene i [[Spania]] og [[Frankrike]] en uavhengig linje i forhold til Sovjetunionen. Dette ble [[eurokommunisme]]n, og de tre partiene kritiserte etter dette ikke bare utenrikspolitikken, men også innenrikspolitiske forhold i de kommuniststyrte land i øst. I 1976 gikk Berlinguer åpent inn for et pluralistisk system, og i 1981 erklærte han i et intervju at epoken som startet med [[den russiske revolusjon]] nå var over.{{tr}}

Berlinguer døde brått av hjerteslag rett før valget til [[Europaparlamentet]] i 1984, der PCI fikk 33,3 % av stemmene, mens DC fikk 33,0. 

Berlinguer mente siden slutten av 1960-årene at den sovjetiske samfunnsmodellen ikke kunne innføres i vestlige land, og invasjonene i Tsjekkoslovakia i 1968 og i [[Afghanistan]] i 1979 viste etter hans syn at Sovjetunionen alltid satte egne geopolitiske interesser før sosialistiske prinsipp.{{tr}} Han satte også i gang en politisk utvikling i PCI som gjorde at partiet ble integrert i det politiske liv i Italia, også som regjeringsparti, i 1990-årene – under navnet [[Democratici di Sinistra|Demokratisk venstreparti]].