Redigerer Englands historie (avsnitt)

== Angelsaksiske England ==
=== Angelsaksernes erobring ===
[[Fil:Stone of Ecgbert - Dore 19-07-05.jpg|thumb|upright|Kong Ecgberts stein i Dore i Sheffield, til minne om et slag i 829. {{byline|Gregory Deryckère}}]]
I kjølvannet av at romerne forlot øya på begynnelsen av 400-tallet, immigrerte flere [[Germanere|germanske stammefolk]], først til de sørlige og østlige områdene. Blant dem var [[anglere]], [[saksere]], [[Jylland|jyllendere]], og også store antall [[frisere]] og [[frankere]] som var blitt fordrevet fra kontinentet. Den romersk-britiske befolkningen klarte ikke å samle seg mot disse nye gruppene, men ble assimilert eller drevet nord- og vestover. Invasjonen av England kalles gjerne (men nokså upresist) den saksiske, eller [[Angelsaksere|angelsaksiske]], erobringen.

I løpet av [[4. århundre|300-tallet]] hadde mange [[britonere]] flyktet eller utvandret over Den engelske kanal fra [[Wales]], Cornwall og Sør-England med sine høvdinger, krigere, familier, munker og prester, og dannet en ny gruppe i [[Armorica|Aremorica]] i Vest-Gallia ([[Frankrike]]). Strømmen av britonere synes å ha økt da romerne trakk seg ut av [[Storbritannia (øy)|Britannia]], og angelsaksernes plyndringer og landevinninger tiltok. De britiske emigrantene gav regionen sitt nåværende navn, [[Bretagne]], og bidro til utviklingen av det [[Bretonsk|bretonske språket]]. Navnet Bretagne (engelsk ''Brittany'', «lille Britannia») oppstod på denne tiden for å skjelne landsdelen fra [[Storbritannia (øy)|Storbritannia]].

Den angelsaksiske progresjonen på [[6. århundre|500-tallet]] er uklar. En gang rundt [[495]] i [[slaget ved Mons Badonicus]] påførte britonene en angelsaksisk styrke et større nederlag som begrenset den videre ekspansjonen vestover. Arkeologisk materiale fra hedenske angelsaksiske graver antyder at en del bosetninger ble forlatt og grensen mellom angriperne og de innfødte ble presset tilbake i tiden rundt 500. Den angelsaksiske ekspansjonen fortsatte på 500-tallet, skjønt kronologien for framgangen er uklar. En av få enkeltstående hendelser før 600-tallet som framstår med en viss klarhet, er [[slaget ved Deorham]] i [[577]], hvor en vestsaksisk seier førte til erobringen av [[Cirencester]], [[Gloucester]] og [[Bath]], brakte den angelsaksiske framgangen fram til [[Bristolkanalen]] og skilte den britonske befolkningen i sørvest ([[Cornwall]] og [[Devon]]) fra den i Wales. [[Northumbria]]s seier i [[slaget ved Chester]] kan ha hatt en tilsvarende effekt i å skille Wales fra britonene i [[Cumbria]] i nord.

Gradvis saksisk ekspansjon gjennom [[West Country]], den sørvestlige delen av dagens England, fortsatte gjennom 600-, 700- og 800-tallet. I mellomtiden – i løpet av midten av 600-tallet – hadde anglerne presset britonene tilbake til de tilnærmede grensene for dagens Wales i vest og elven [[Tamar (England)|Tamar]] i sørvest. Nordover ekspanderte de så langt som til elven [[Forth]].

=== Heptarkiet og kristningen ===
[[Fil:British kingdoms c 800.svg|thumb|Britannia og dets kongedømmer omkring år 800]]
{{Utdypende artikkel|Heptarkiet}}
[[Kristendom|Kristningen]] av det angelsaksiske England begynte en gang rundt år [[600]], og var påvirket av [[keltisk kristendom]] fra nordvest og [[den romersk-katolske kirke]] fra sørøst. [[Augustin av Canterbury|Augustin]], den første [[erkebiskop av Canterbury]] ble innsatt i [[597]]. I [[601]] døpte han den første kristne angelsaksiske konge, [[Æthelbert av Kent]]. Den siste hedenske angelsaksiske konge, [[Penda av Mercia]], døde i [[655]]. Den siste hedenske konge i England skal ha vært den [[jysk]]e kongen [[Arwald]] på [[Wight|Isle of Wight]], som ble drept i [[686]]. Fra [[8. århundre|700-tallet]] var kirken i England så etablert at angelsaksiske misjonærer virket på kontinentet, og bidro til kristningen av praktisk talt hele [[Frankerriket]] ved år [[800]].

Gjennom 600- og 700-tallet vekslet makten mellom de større kongedømmene. Skribenten [[Beda den ærverdige|Bedas]] nedtegnelser forteller at Æthelbert av Kent var den mest dominerende av disse på slutten av [[6. århundre|500-tallet]], men makten synes å ha blitt flyttet nordover til kongedømmet [[Northumbria]], som ble dannet gjennom sammensmeltingen av [[Bernicia]] og [[Deira]]. Ifølge Beda dominerte [[Edwin av Northumbria]] (også stavet ''Ædwine'') det meste av Britannia, men Beda var selv hjemmehørende i Northumbria og det kan ha påvirket hans framstilling. Arvefølgekriser betydde at Northumbrias hegemoni ikke var konstant, og Mercia forble et mektig kongedømme, særlig under Penda. To store militære nederlag var det som endret Northumbrias dominans: slaget ved Trent i [[679]] mot Mercia, og ved Nechtanesmere i [[685]] mot [[Piktere|pikterne]].

Den såkalte «mercianske overhøyheten» dominerte 700-tallet, skjønt denne makten var heller ikke alltid konstant. [[Æthelbald av Mercia|Æthelbald]] og [[Offa av Mercia|Offa]], de to mektigste kongene, oppnådde høy status. Offa ble betraktet som overherre over det sørlige Britannia av [[Karl den store]]. At Offa kunne samle så store ressurser som å bygge [[Offas dike]], en lang jordvoll som skilte hans rike fra [[Wales|waliserne]], er et vitnemål om hans makt. Et stadig mektigere [[Wessex]] og utfordringer fra mindre kongedømmer, førte til at Mercias dominans etter hvert avtok, og tidlig på 800-tallet var kongedømmets overhøyhet over.

Denne perioden har blitt beskrevet som [[heptarkiet]], skjønt dette begrepet har siden blitt mindre vanlig i akademisk bruk. Det oppsto på grunnlag av at det fantes syv konkurrerende kongedømmer: [[Northumbria]], [[Kongedømmet Mercia|Mercia]], [[Kongedømmet Kent|Kent]], [[Kongedømmet East Anglia|East Anglia]], [[Kongedømmet Essex|Essex]], [[Kongedømmet Sussex|Sussex]] og [[Wessex]]. Nyere historieforskning har påvist at andre også kongedømmer også var politisk betydningsfulle i løpet av den samme perioden: [[Hwicce]], [[Magonsæte]], [[Kongedømmet Lindsey|Lindsey]] og Midt-Anglia.

=== Vikingene og framveksten av Wessex ===
[[Fil:Alfred king of Wessex London 880.jpg|thumb|upright|Mynt preget av kong Alfred, som var konge av Wessex og London, fra 880 (basert på et romersk forbilde). Den viser kongen med kongelige bånd sett i profil og teksten ''ÆLFRED REX'', «Kong Ælfred».]]
{{Utdypende artikkel|Danelagen|vikingtiden|Alfred den store}}
De første nedtegnelser om angrep fra [[viking]]er er fra [[793]] ved klosteret [[Lindisfarne]] i det nordlige England, bevitnet i ''[[Den angelsaksiske krønike]]''. [[Norrøn]]e bosetninger var allerede godt etablert på De britiske øyer i [[Orknøyene]] og [[Shetland]], og før Lindisfarne fant det sannsynligvis sted både angrep og fredelig handel fra norrøne sjøfarere (hovedsakelig fra [[Danmark]] og [[Norge]]) som ikke ble nedtegnet. I tiden fram til midten av 800-tallet fulgte stadig hyppige plyndringstokt fra vikingene.<ref name="Downham08s341">[[#Downham08|Downham, s. 341]]</ref>

I 865/66 ankom en stor hær, sannsynligvis fra Danmark, som er blitt kjent som [[den store hedenske hær]]. På kort tid klarte denne hæren å få kontroll over det meste av dagens England: York ble erobret i 867, og de norrøne fikk med det kontroll over Northumbria, [[Kongedømmet East Anglia|East Anglia]] ble erobret i 869 og mesteparten av Mercia i 873.<ref name="Downham08s341"/> I alle disse kongedømmene fortsatte angelsaksiske konger å regjere, men nå som lydkonger under de norrøne. I [[878]] hadde de norrøne for en periode kontroll over det meste av eneste gjenværende selvstendige kongedømmet [[Wessex]], men [[Alfred av England|Alfred den store]]s seier ved [[Slaget ved Ethandun|Ethandun]] i [[878]] stanset den videre norrøne ekspansjonen i England.

Erobringen av Northumbria, det nordvestlige Mercia og East Anglia av danene førte til utstrakt dansk bosetning i disse områdene. Det var hovedsakelig nordmenn som slo seg ned langs kysten mot Irskesjøen, men for angelsaksere var det liten forskjell mellom daner og nordmenn, og mange av de norrøne var også født på De britiske øyer. Tidlig på [[10. århundre|900-tallet]] hadde norske herskere tatt over det danske kongedømmet i [[York]], eller [[Jorvik]] som de norrøne kalte det. De norrøne bosetningene hadde stor nok innvirkning til å etterlate seg betydelige spor i [[engelsk|det engelsk språket]]; mange vesentlige ord i dagens moderne engelsk er avledet fra norrønt, selv om brorparten av dagens engelsk naturlig nok er av angelsaksisk opprinnelse. Tilsvarende er mange stedsnavn i områder med dansk og norsk bosetning av norrøn opprinnelse, eksempelvis alle stedsnavn som slutter på «-by».<ref>''[http://www.ordnancesurvey.co.uk/oswebsite/freefun/didyouknow/placenames/scandinavianintro.html Introduction to Scandinavian origins of place names in Britain] {{Wayback|url=http://www.ordnancesurvey.co.uk/oswebsite/freefun/didyouknow/placenames/scandinavianintro.html |date=20081204113234 }}'', Ordnance Survey.</ref><ref>''[http://socyberty.com/society/the-meaning-of-scandinavian-placenames-in-britain/ The Meaning of Scandinavian Placenames in Britain] {{Wayback|url=http://socyberty.com/society/the-meaning-of-scandinavian-placenames-in-britain/ |date=20100131170204 }}'', Socyberty.</ref>

Ved slutten av Alfreds styre i 899 var han den eneste gjenværende angelsaksiske konge som var selvstendig fra danskene, og deler av Mercia var i praksis blitt en besittelse av Wessex, styrt av hans svigersønn, [[ealdorman]] [[Æthelred, ealdorman av Mercia|Æthelred av Mercia]]. Cornwall (Kernow) var underlagt vestsaksisk dominans, og de walisiske kongedømmene anerkjente Alfred som sin overherre (men opprettholdt sin uavhengighet).

=== Engelsk samling ===
[[Fil:Athelstan.jpg|thumb|upright|[[Adalstein av England|Adalstein]], avbildet i et verk av Beda om sankt [[Cuthbert av Lindisfarne]], ca. 930.]]
[[Fil:Ethelred the Unready.jpg|thumb|upright|[[Ethelred II av England|Æthelred II]], med tilnavnet «den rådville», tapte England to ganger.]]
{{Utdypende artikkel|Adalstein av England|Edgar av England}}
Alfred av Wessex, av senere historikere karakterisert som «den store», døde i [[899]], og ble etterfulgt av sin sønn [[Edvard den eldre]]. Edvard og hans svoger [[Æthelred, ealdorman av Mercia|Æthelred]] av (det som var igjen av) Mercia, satte i gang et politisk og militært program for ekspansjon ved å bygge [[borg]]er og byer slik Alfred hadde gjort tidligere i Wessex. Ved Æthelreds død fortsatte hans hustru [[Æthelflæd]], søster av Edvard, å styre som «mercianernes frue» og utvidet sine områder på de norrønes bekostning. Ved Edvards død var det [[Adalstein av England]] som etterfulgte som herre av Mercia, og, etter hans halvbror [[Ethelweard av England|Ethelweard]]s død, også kongedømmet Wessex. Adalstein huskes i [[Norges historie|norsk historie]] for at han var fosterfar til [[Håkon I den gode Adalsteinsfostre|Håkon den gode]], sønn av [[Harald Hårfagre]], siden også kalt for «Håkon Adalsteinsfostre».

Adalstein fortsatte den ekspansjonen som hans far og tante hadde påbegynt, og ble den første kongen som oppnådde direkte herredømme over det området som i dag utgjør England, etter at han erobret York og Northumbria i 927.<ref>[[#Downham08|Downham, s. 344]]</ref> Titlene som er tilskrevet ham i [[charter]] og på mynter, antyder ytterligere dominans eller innflytelse. Hans ekspansjon skapte uro blant andre kongedømmer i Britannia, og han beseiret en felles [[Skottland|skotsk]]-[[norrøn]] hær i [[slaget ved Brunanburh]]. Samlingen av England var dog ikke endelig. Under hans etterkommere [[Edmund II av England|Edmund II]] og [[Edred av England|Edred]], tapte og gjenvant de engelske kongene stadig kontrollen over [[Northumbria]]. Det var [[Edgar av England|Edgar]], som regjerte fra [[959]] til [[975]] og hersket over omtrent det samme området som Adalstein, som konsoliderte kongedømmet, og det forble deretter samlet og forent.

=== England under danene og normannere ===
{{Utdypende artikkel|Knut den mektige|Normannernes erobring av England}}
Det kom nye norrøne angrep på England mot slutten av 900-tallet. [[Ethelred II av England|Æthelred II]], med tilnavnet «den rådville», hadde en lang regjeringstid, men tapte til sist kongedømmet til [[Svein Tjugeskjegg]] av [[Danmark]], skjønt han fikk det kortvarig tilbake ved dennes død. Da Æthelreds sønn, [[Edmund II av England|Edmund II]], døde kort tid etter lå vegen åpen for at Sveins sønn, [[Knut II av Danmark|Knut]], ble konge av England. Under hans styre ble kongedømmet sentrum for en regjering og et nordsjørike som også omfattet Danmark og løselig [[Norge]].

Knut ble etterfulgt av sine sønner, men i [[1042]] kom den opprinnelige angelsaksiske kongefamilien tilbake til tronen med [[Edvard Bekjenneren]], sønn av Æthelred II. Edvard døde i [[1066]] uten en sønn og arving, noe som førte til en voldsom konflikt om arvefølgen. Hans tidligere maktkamp mot jarl [[Godwin av Wessex]], kravene til Knuts norrøne etterfølgere og ambisjonene til [[normannere]] som Edvard selv hadde introdusert for engelsk politikk for å støtte sin egen posisjon, fikk hver av disse fraksjonene til å kjempe om kontroll over England etter hans død.

Godwins eldste sønn, [[Harald II av England|Harald Godwinson]], ble konge. Han var sannsynligvis, men ikke nødvendigvis, utpekt av Edvard på dødsleiet og støttet av [[witenagemot]], «møte av de kloke menn». [[Vilhelm I av England|Vilhelm Bastarden]], [[hertug av Normandie]], [[Harald Hardråde]], konge av Norge (med støtte fra Harald Godwinsons forviste bror [[Toste Godwinson|Toste]]) og senere også [[Svein Estridsson]], konge av Danmark), hevdet alle krav på den engelske krone. Det sterkeste arvelige kravet tilhørte dog [[Edgar Ætheling]], den siste angelsaksiske ætling til tronen, men hans lave alder og mangel på mektige tilhengere førte til at han ble forbigått, og han spilte ingen større rolle i kampene i 1066, skjønt han ble gjort til konge for en kort tid av witenagemot rett etter Harold Godwinsons død.

I september 1066 gjorde Harald Hardråde landgang i det nordlige England med en styrke på rundt 15&nbsp;000 mann og 300 langskip. Med han var den tidligere jarl Toste. Etter innledende suksess ble nordmennene overrasket i [[slaget ved Stamford Bridge]] av Harald Godwinson, og både Harald Hardråde og Toste ble drept.

Den [[28. september]] [[1066]] invaderte Vilhelm av Normandie England med en styrke av normannere, etter å ha blitt forsinket av en storm i [[Den engelske kanal]]. Etter å ha marsjert sin utmattede hær hele vegen fra [[Yorkshire]], gikk Harald Godwinson den 14. oktober i kamp mot normannerne i [[slaget ved Hastings]], hvor Englands hær ble beseiret og kong Harald drept. Ytterligere opposisjon mot Vilhelm i støtte til unge Edgar Ætheling falt snart sammen, og Vilhelm ble kronet til konge 1. juledag 1066. I løpet av de neste fem årene møtte han en rekke engelske opprør i flere deler av landet, og en halvhjertet dansk mot-invasjon, men han var i stand til å undertrykke all motstand, og etablerte et håndfast og langvarig styre.