Redigerer Engelsk renessanse (avsnitt)

== Kritikk av ideen om en engelske renessanse ==
Forestillingen at denne perioden skal kalles «renessanse» er en moderne oppfinnelse og oppfatning, og ble popularisert av den sveitsiske kunsthistorikeren [[Jacob Burckhardt]] på siste halvdel av 1800-tallet. Ideen om renessanse har blitt økende kritisert av mange kulturhistorikere, og noen av disse har utfordret med påstanden at «engelsk renessanse» ikke har noen kulturelle bånd med de kunstneriske prestasjonene og målene til norditalienske kunstnere som [[Leonardo da Vinci|Leonardo]], [[Michelangelo Buonarroti|Michelangelo]], og [[Donatello]] som identifiserte seg tett med renessansen. 

Faktisk hadde England opplevd en litterær oppblomstring i over 200 år før Shakespeares tid da [[Geoffrey Chaucer]] populariserte det [[Engelsk|engelsk språk]] som et litterært redskap for litteratur framfor [[latin]], kun femti år etter at Dante hadde benyttet seg av sitt morsmål italiensk for seriøs poesi. På den samme tiden hadde [[William Langland]], forfatteren av ''[[Piers Plowman]]'', og [[John Gower]] også skrevet på engelsk. [[Hundreårskrigen]] og den påfølgende engelske borgerkrigene, kjent som [[Rosekrigene]], hemmet og forhindret sannsynligvis kunstnerisk framgang inntil den relative fredelige perioden og det stable regimet til Elizabeth I igjen tillot kunstnerisk utfoldelse igjen til å utvikle seg, spesielt [[drama]].

Selv i løpet av disse krigstider var det litterær aktivitet: [[Thomas Malory]], forfatter av ''[[Le Morte D'Arthur]]'', ''Arthurs død'', var en betydelig litterær figur. Av den grunn har flere forskere stilt seg kritisk til å kalle epoken for engelsk renessanse. [[C.S. Lewis]], professor i middelalder- og renessanselitteratur ved Oxford og Cambridge har i en berømt replikk bemerket til en kollega at han hadde «oppdaget» at det ikke fantes noe som engelsk renessanse, og selv om det hadde vært noe slik, hadde den «absolutt ingen effekt».

Historikere har også begynt å betrakte ordet «renessanse» som en unødvendig belastet ord som innebærer det fordringsløse positive «gjenfødsel» fra det antatt mer primitive og nedsettende «middelalderen». Noen har stilt seg spørsmålet «en renessanse for hvem?» ved å peke på statusen til kvinner i samfunnet ble forverret i løpet av den samme tiden. Mange historikere, og kulturhistorikere, har av den grunn fortrukket å benytte begrepet som «[[tidlig moderne tid]]» for denne perioden ved at det er et mer nøytralt begrep som fremhever perioden som en overgangstid som førte til den [[moderne tid]], og som ikke har negative eller positive konnotasjoner.

Andre kulturhistorikere har argumentert imot kritikken ved å hevde at uansett om navnet «renessanse» er passende eller høvelig, var det unektelig en kunstnerisk oppblomstring i England under Tudormonarkene som kulminerte med William Shakespeare og hans samtidige.