Redigerer Emma av Normandie (avsnitt)

=== Ekteskapet med Knut ===
[[Fil:Silver penny of Cnut the Great (YORYM 2000 646) obverse.jpg|thumb|Sølvpenny med Knut den mektige.]]
Æthelreds eldste sønn fra hans første ekteskap, Æthelstan, hadde vært arveprins fram til hans død i juni 1014. Emmas sønner ble rangert etter alle hans sønner fra første ekteskap, og den eldste av dem var [[Edmund Jernside|Edmund]].<ref>Barlow (1984), s. 30-31</ref> Emma gjorde et forsøk på å få sin eldste sønn Edvard, da ti år, anerkjent som arving, og selv om dette ble støttet av Æthelreds fremste rådgiver, den opportunistiske [[Eadric Streona]], ble det imøtegått av Edmund og hans allierte. Edmund, med tilnavnet Jernside «grunnet hans tapperhet», synes å ha vært en langt mer viljesterk konge enn sin far til å lede motstandskampen mot danskene.<ref>Lawson, M.K. (2004): [http://www.oxforddnb.com/view/10.1093/ref:odnb/9780198614128.001.0001/odnb-9780198614128-e-8502 «Edmund II»], ''Oxford Dictionary of Nationl Biography'', ''betalingsmur''</ref>

Knut kom fra Danmark til England med en hær i august 1015, og bortsett fra brenning og herjing var det ikke før sommeren 1016 at den danske hæren møtte den angelsaksiske, ledet av Edmund, i direkte kamp. Edmund utkjempet fem slag, men den siste som ble utkjempet den 18. oktober endte i nederlag for ham. Det ble inngått en avtale om å dele England; Edmund tok Wessex, mens Knut tok resten av landet. Før dette ble praktisk mulig døde Edmund overraskende den 30. november samme år, og etterlot Knut som ubestridt enekonge av England. Edmund hadde to mindreårige sønner, men Knut forviste de gjenværende medlemmene av Edmunds familie.

Æthelreds død hadde satt henne i en vanskelig situasjon. Hun følte seg nødt til å gi sin støtte til stesønnen Edmund, men klar over den umiddelbare faren sendte hun sine barn tilbake til Normandie. Hun ble selv værende i England og oppholdt seg i London hvor hun synes å forsøke å søke angelsaksisk kontroll over byen mot dansk overtagelse.<ref>Howard (2008), s. 12–15.</ref> Hensikten for å ta denne risikoen var kanskje for å trygge sine landområder og eiendommer etter at hun ikke lenger var dronning av England, og kanskje for å unngå å bli innestengt i et kloster.<ref name="timeline">[http://www.totallytimelines.com/emma-of-normandy-985-1052/ «Emma of Normandy 985 – 1052»] {{Wayback|url=http://www.totallytimelines.com/emma-of-normandy-985-1052/ |date=20171224101237 }}, ''Totally Timelines''</ref> Etter at Knut kom til London skal han i henhold til Den angelsaksiske krønike før august 1017 ha beordret at Emma ble brakt til ham slik at hun skulle bli hans hustru. Det er en bydende ordre, men Emma hadde egne betingelser. I henhold til ''Encomium Emmæ'' erklærte hun at hun aldri ville bli Knuts brud om han ikke sverget at ingen annen ektefelles sønn ble konge etter ham, men kun hennes om Gud ville skjenke henne en sønn med ham.<ref>Skaaning (2010), s. 101</ref>

Detaljene er noe uklare. Det kan synes som om han først skaffet seg tillatelse hos hertugen av Normandie. I henhold til ''Encomium Emmæ'', som Emma selv hadde styrt framstillingen av, ble budbringere sendt til Normandie «med kongelige gaver og ærlige anmodning, fra hvor de fikk  gunstige svar» og den danske kongen kunne gifte seg med Emma. En senere krønikeskribent, normanneren [[William av Jumièges]], har lagt til en mer kuriøs fortelling om at Knut ved Emmas ankomst «fryktet at hun skulle bli bortført av angelsaksiske soldater», antagelig de som hadde kjempet for Edmund Jernside, gifte henne bort og gi til hele hæren «hennes vekt i gull og sølv.»<ref>Lawrance, Hannah (1843): [https://books.google.no/books?id=MmMBAAAAQAAJ&pg=PA152&dq=gunnora+of+normandy+%2B+danish&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwjTuMmh05XYAhUpYJoKHduHDY4Q6AEIMjAF#v=onepage&q=gunnora%20of%20normandy%20%2B%20danish&f=false ''The History of Woman in England, and Her Influence on Society and Literature, from the Earliest Period''], bind 1, London: Henry Colburn, s. 152</ref>

Knuts grunner til å gifte seg med Emma, den avdøde kongens dronning, kan ha vært rent realpolitiske da det ga ham utenrikspolitisk trygghet, særlig mot Normandie, og til en viss grad også innenrikspolitisk legitimitet. Emmas grunner kunne være ikke bare å beholde kontrollen over sine egne eiendommer, men også for å trygge livene til sine barn da Knut allerede hadde vist at han forsøkte å rydde mulige rivaler av veien, men sparte livene til hennes barn, selv om de var utenfor rekkevidde i Normandie.<ref name="Honeycutt_41"/> En viktig årsak kan også være hennes egne ambisjoner. Det var et ulikt ekteskap på flere vis. Emma var rundt ti år eldre enn ham mens Knut var en ungdom på rundt tjue år. Etter å ha hatt et gledesløst ekteskap med den aldrende Æthelred, kan hun rett og slett ha blitt tiltrukket av den danske kongen som ''[[Knytlinga saga]]'' beskrev som «meget stor av vekst og meget sterk og en prektig mann å se, bortsett fra at hans nese var tynn, ganske høy og noe krum; han var lys i huden, med vakkert hår og brede skuldre; med øyne som han var bedre utstyrt enn noen annen: de var både vakre og skarpe...»<ref>Skaaning (2010), s. 4</ref>

Knut anstrengte seg for å vise det engelske folk at han var deres rette konge som skulle styre rettferdig, ikke som en barbarisk nordboer, men som en kristen monark. På et tilfelle avvek han fra dette. Han var allerede sammen med en kvinne fra England, [[Ælfgifu Ælfhelmsdatter av Northampton]], og det var utelukket for ham å skille seg fra henne, og muligens betraktet han seg legitimt gift med begge.<ref name="Skaaning_100">Skaaning (2010), s. 100</ref> Bekjentskapet med Ælfgifu (forøvrig også Emmas angelsaksiske navn) gikk antagelig tilbake til hans første tid i England i 1013-1014. Hun fødte ham to sønner, og Knut sto ved farskapet ved å gi dem navnene Svein og Harald, etter sin far og farfar.

Knut aksepterte tilsynelatende hennes betingelser og de ble gift i juli 1017. Ekteskapet befestet hans kongemakt utad og styrket hans legitimitet i det engelske folks øyne. Ekteskapet synes også vellykket, og ''Encomium Emmæ'' antydet også at var kjærlig. Han tok henne med på råd i politiske saker. Hun satt i statsrådet, og sammen med Torkjell Høge var hun kongens stedfortreder når han var på reise. Hun figurerer som vitne med sin underskrift på mange av de bevarte dokumenter og [[charter]]e, og dermed også som garantist for gyldigheten av de gjeldende rettskrav. Hennes underskrift følger like etter Knuts, før Torkjell, erkebiskopene og stormennene.<ref name="Skaaning_102">Skaaning (2010), s. 102</ref> Senere utropte han [[Hardeknut]], sin sønn med Emma, som ble født i 1018, som sin tronarving. Sine to sønner med Ælfgifu (eller Alfiva som hun var kjent i norrøn historieskrivning), [[Harald Harefot]] (født ca 1015) og [[Svein Knutsson]] (ca. 1016), ble holdt på sidelinjen angående arverekkefølgen til tronen. Emma født også en datter, [[Gunhild av Danmark|Gunhild]], en gang rundt 1019.

Emmas barn med Æthelred ble oppfostret i Normandie, og de tilga henne ikke at hun neglisjerte dem og at hun favoriserte sin sønn Hardeknut foran dem. I hennes kamp mot Ælfgifu og hennes to sønner spredte hun ondsinnede rykter at de ikke var hennes egne for å styrke kravet til sin yngste sønn Hardeknuts arverett.<ref name="Skaaning_102"/>

Emma var ikke særlig aktiv de første årene av Knuts styre, antagelig grunnet graviditet og fødseler. Hun ble imidlertid mer aktiv i 1020 da hun begynte å gjøre seg til venns med presteskapet i England og på kontinentet. Hun på seg rollen som beskytter av kirken. Hun utviklet et nært vennskap med  abbed Ælfsige av Peterborough, som allerede i 1013 hadde fulgt henne «over havet» til Normandie, i henhold til Den angelsaksiske krønike.<ref>Points, Guy (2013): [https://books.google.no/books?id=tcYVBAAAQBAJ&pg=PA63&lpg=PA63&dq=Ælfsige+of+Peterborough&source=bl&ots=7Y7S-ScPeA&sig=KqHbQWXvm4TA-E-xnJMxtYN-oiA&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwj_g5SRlZfYAhUEG5oKHUzlBYYQ6AEIODAC#v=onepage&q=Ælfsige%20of%20Peterborough&f=false ''The Combined Anglo-Saxon Chronicles''], s. 63</ref> Han ble hennes rådgiver i åndelige saker resten av hennes liv. Hennes nær forhold til presteskapet og kirken styrket hennes ektemanns krav på den engelske tronen som kristen konge.