Redigerer Elektromagnetisme (avsnitt)

== Historisk utvikling ==
Statisk elektrisitet har vært kjent siden antikken. Ordet «elektro» kommer fra det greske navnet på rav, siden rav kan bli elektrisk ladd og tiltrekke lette gjenstander som hårstrå. Magnetisme har i vesten vært kjent siden 1600-tallet hvor det først ble brukt i [[kompass|skipskompass]].

En gradvis bedre forståelse kom på 1700-tallet hvor det ble gjort grunnleggende eksperimenter og teorier av fysikere som [[Benjamin Franklin]] (1706–1770), [[Charles Augustin Coulomb]] (1736–1806), [[Luigi Galvani]] (1737–1798), [[Alessandro Volta]] (1745–1827), [[André-Marie Ampère]] (1775–1836), [[Hans Christian Ørsted]] (1777–1851), [[Carl Friedrich Gauss]] (1777–1855), [[Georg Simon Ohm]] (1789–1854), [[Michael Faraday]] (1791–1867). Alt dette arbeidet ble sammenfattet (og revidert) av [[James Clerk Maxwell]] i 1860-årene. Først da kan snakke om elektromagnetisme som en enhetlig teori. Mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble det gjort voldsomme framskitt innen anvendelser, av folk som [[Nikola Tesla]], [[Samuel Morse]], [[Antonio Meucci]], [[Thomas Edison]], [[George Westinghouse]], [[Werner von Siemens]], [[Charles Steinmetz]], og [[Alexander Graham Bell]].

På 1900-tallet kom to store nye fundamentale teorier, [[relativitetsteorien]] og [[kvantemekanikk]]en og begge disse fikk konsekvenser for elektromagnetismen. Det var en uoverensstemmelse mellom Maxwells likninger og Newtons lover som inspirerte [[Albert Einstein]] til å formulere spesiell relativitetsteori.
 
Den mikroskopiske teorien for elektromagnetisme er [[kvanteelektrodynamikk]] (QED). Først kom en kvantemekanisk beskrivelse av elektroner av [[Paul Dirac]] rundt 1930. Den fulle teorien ble utviklet av [[Richard Feynman]], [[Freeman Dyson]], [[Julian Schwinger]], og [[Sin-Itiro Tomonaga]] i 1940-årene.