Redigerer Elbåt (avsnitt)

=== Storhetstiden ===
[[File:PSM V43 D752 Electric launch.jpg|thumb|En av de femtifem Elco-båtene under Verdensutstillingen i Chicago 1893.]]
De stille og rolige fornøyelsesbåtene under utstillingen i Paris i 1881 ble en suksess. Skrittet mot båter på åpen sjø var ikke langt, den første britiske båten var «Electricity» i september 1882 da den seilte oppover og nedover [[Thames]]elven med 8 knop motstrøms. Den hadde et uvanlig futuristisk utseende som vakt sterk interesse for disse som bivånet båtturene fram til Londonbroen og tilbake, til tross for at det var en dampbukserbåt på 8 meter lengde før ombyggingen.<ref>Kevin Desmond, s. 14-16</ref> Etterfølgeren «Beni» på 12 meter lengde kunne frakte 45 passasjerer som fornøyelsesbåt under Wienutstillingen i Østerrike-Ungarn i 1883, og var benyttet som ferje mellom [[Wien]] og [[Bratislava]] langs Donau som en del av utstillingen.<ref>Kevin Desmond, s. 17</ref> Trouvrés båtene med propelldrift eller skovlhjuldrift var utbredt utover 1880-tallet.

Siemens und Halske i Tyskland var ikke sent med å følge etter med deres «Elektra» på elven Spree i Charlottenburg, Berlin i 1884 som en av flere som tok opp konkurransen med Trouvré. Anthony Reckenzaun sjøsatt båten «Volta» bygd av Alfred Yallow skipsverft i 1885, og deretter seilt ut fra Dover i England til Calais i Frankrike den 13. september 1886 - det var første gang en elbåt krysset åpen hav mellom to land.<ref>Kevin Desmond, s. 24-25</ref> Det første sjøfartøyet som defineres som ''[[skip]]'', er «Viscountess Bury» på 20 m lengde og 3 m bredde bygd av Electric Launch Company i Hampton, Thames med plass for 80 passasjerer i 1888. Et søsterskip som også var bygd, fikk navnet «Omnicron».<ref>Kevin Desmond, s. 26-27</ref> Kommersiell bruk av disse strømdrevne sjøfartøyene var sterkt begrenset ettersom de fleste elbåter var knapt mer enn fornøyelsesbåter og selskapsbåter i privat regi, ettersom man får marginale ytelser som var mest egnet for rolig sjøgang. Men perioden fram til 1914, da den mer pålitelige og potensielle forbrenningsmotoren overtok, spesielt med [[diesel]], var elbåtenes storhetstid.

Den tidstypiske elbåten var populært til tross for sine begrensninger, ettersom man bare hadde dampdrift med bråkende, vibrerende og røykproduserende motor i tillegg samt få eksotiske motoralternativer. Elektrisitet er helt forurensningsfritt den gang som i dag, og dermed var elbåtene foretrukket for utstillinger, fornøyelsesparker og annet for avkobling fra det hektiske hverdagslivet i slutten på 1800-tallet. Noen av utstillingsbåtene kunne være stor, som en elbåt på 16 meter lengde bygd av Oerlikon for den Internasjonale Elektrotekniske Utstillingen i Frankfurt am Main i 1891, som kunne ha plass for 100 passasjerer på tvers av elven Main.<ref>Kevin Desmond, s. 34</ref> Grensen mellom de første ferjefartøyer i fast rute og elbåtene for passasjerreise som del av fornøyelsesopplevelse var ikke tydelig i 1890-tallet, [[Jules Verne]] som lagd fortellingen ''L`lle à hélice'' (Propelløya), forklart i ettertiden at inspirasjonen var da han så en ''bateau-mouche'', en elektriskdrevet ferje i Paris.<ref>Kevin Desmond, s. 36</ref>

[[Verdensutstillingen i Chicago 1893]] var en veldig viktig begivenhet som ikke bare skulle feire 400-årsjubileet for Columbus´ ankomst til den nye verden, men også markere de store fremskrittene som hadde hendt i mellomtiden i idylliske omgivelser. Dermed ble 55 elbåter levert etter den første kjente anbudskonkurransen mellom elbåtprodusenter, da Electric Launch & Navigation Company (Elco) vant kontrakten. Disse var elleve meter lange båter med plass for tretti mennesker om bord. 1,026,346 passasjerer var om bord på båtene så lenge utstillingen varte.<ref>Kevin Desmond, s. 37</ref> Dette var begynnelsen på Elcos historie som et suksessrikt båtbyggerfirma som gikk over til forbrenningsmotordrift i 1910 og skulle vinne anerkjennelse for sine [[motortorpedobåt]]ene under [[den andre verdenskrigen]]. En av båtene kom til Venezia som den første ''barca elettrica'' etter å ha blitt ombygd for å ha samme utseende som en [[gondol]]. Båter med elmotor kom over hele verden etter hvert som kunstige innsjøer og kanaler ble en del av parkfornøyelsene som i Wien hvor kanalbyen Venezia var «gjenskapt» i Praterparken.<ref>Kevin Desmond, s. 41</ref> 

De luksuriøse ''Electric launches'' som disse båtene kalles på amerikansk-engelsk, var Elcos kjennetegn i det voksende båtmarkedet inn i det tjuende århundret, ettersom man hadde høy kvalitet på båtene og effektiv servicetilbud for sine kundene. Alene i året 1903 var over 250 elbåter bygd og levert av Elco som hadde en brosjyrekatalog over ulike båtstørrelser og båttyper - selv fiskebåter og småferjer. En av de største båtene var yachten «Utopia» på 22 meter lengde som var skildret som en miniatyr av [[«Titanic»]], for eieren Charles D. Mosher. Annetsteds verden rundt var det ikke færre elbåter, Paris hadde en egne ferjeflåte kalt «Les Libellules», som siden 1897 var under drift av ''La Compagnie Générale des Bateau Parisiens'' på [[Seinen]] - de var forgjengerne for dagens turbåtene i Paris, og var populært for turister deriblant kong Edward VII av Storbritannia.<ref>Kevin Desmond, s. 50, 52-53</ref>

Det er fremdeles overlevende fra denne storhetstiden, ettersom regentprins [[Luitpold av Bayern]] hadde lagt ned forbud mot bruk av forbrenningsmotor på [[Königssee (innsjø)|Königsee]] innsjøen i [[Bayern]] av miljøhensyn, først og fremst for å ha lav motorstøy i de idylliske naturskjønne omgivelsene hvor viltet holdt til. Siden 1909 er batteriferjer blitt et fast innlegg i opplevelsene omkring innsjøen siden «Akkumulator» begynte som fergebåt med plass for 38 passasjer bygd av Siemens-Schuckert i 1909. Den har blitt etterfulgt av en rekke tradisjonelle elbåter som fortsatt den dag i dag. (august 2020)<ref>Kevin Desmond, s. 56</ref>