Redigerer Eichmann i Jerusalem (avsnitt)

==Reaksjoner i samtiden==
Arendts analyse vakte oppsikt i samtiden.<ref name=":8">{{Kilde artikkel|tittel=THE PSYCHOLOGY OF TYRANNY|publikasjon=Scientific American Mind|url=https://www.jstor.org/stable/24997675|dato=2005|fornavn=S. ALEXANDER|etternavn=HASLAM|etternavn2=REICHER|fornavn2=STEPHEN D.|serie=3|bind=16|sider=44–51|issn=1555-2284|besøksdato=2021-04-06}}</ref> Arendt ble skarpt kritisert av jødiske organisasjoner i USA som mente hun var anti-jødisk og sympatisk innstilt til Eichmann i sin reportasje. Peter Novick, amerikansk professor i historie, skrev at kritikken bommet helt fordi Arendts forakt for Eichmann er åpenbar. Novick antok at de svært negative reaksjonene skyldtes at Arendt bagatelliserte arrestasjonen og rettssaken, dessuten at hennes fremstilling ikke stemte med Eichmann som symbol på den evige antisemittisme. Arendts fremstilling kolliderte med forestillingen om at bare ondskapsfull og sadistisk antisemittisme kunne få folk til å gå inn i nazipartiet eller SS.<ref name="Novick" />{{rp|134-136}}

Arendts observasjoner ble støttet av konklusjon fra [[Milgram-eksperimentet|Milgram-forsøkene]].<ref name=":6" /> [[Stanley Milgram]] bemerket at Arendts ondskapens banalitet er nærmere sannheten enn man kunne frykte.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Revisiting the Banality of Evil: Contemporary Political Violence and the Milgram Experiments|publikasjon=Society|doi=10.1007/s12115-015-9973-4|url=https://doi.org/10.1007/s12115-015-9973-4|dato=2016-02-01|fornavn=Paul|etternavn=Hollander|serie=1|språk=en|bind=53|sider=56–66|issn=1936-4725|besøksdato=2021-04-06|sitat=after witnessing hundreds of ordinary people submit to the authority in our experiments, I must conclude that Arendt’s conception of the banality of evil comes closer to the truth than one might dare imagine.}}</ref> [[Stanford Prison Experiment]] leder av Philip Zimbardo fulgte opp Milgrams forsøk og støttet i stor grad Arendts tese.<ref name=":8" /><ref name=":9" /> Revurderinger av [[Stanford Prison Experiment]] og detaljer fra Eichmanns liv har senere trukket i tvil om lydighet er en god forklaring.<ref name=":4">{{Kilde www|url=https://www.psychologytoday.com/blog/the-mysteries-love/201903/origin-evil|tittel=Origin of Evil|besøksdato=2021-04-02|forfattere=Brogaard, Berit|dato=31. mars 2019|språk=en-GB|verk=Psychology Today}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Revisiting the Stanford Prison Experiment: Could Participant Self-Selection Have Led to the Cruelty?|publikasjon=Personality and Social Psychology Bulletin|doi=10.1177/0146167206292689|url=https://doi.org/10.1177/0146167206292689|dato=2007-05-01|fornavn=Thomas|etternavn=Carnahan|etternavn2=McFarland|fornavn2=Sam|serie=5|språk=en|bind=33|sider=603–614|issn=0146-1672|besøksdato=2021-04-02}}</ref> Oppfatning av at Eichmann bare var en tankeløs byråkrat som lojalt utførte ordrer skriver seg fra Milgram, men tilskrives ofte Arendt som understreket at Milgram misforsto hennes poeng. Mens Milgram mente at lydighet i et byråkrat medførte redusert ansvar, mente Arendt at lydighet og støtte er det samme: Arendt mente Eichmann støttet villig regimet og fortjente straff for regimets forbrytelser.<ref name="Eley" /><ref name="Berkowitz" />

Aktor Hausners assistent kritiserte feil og mangler i Arendts bok i 1965. Arendt hadde ikke tilgang til psykiatriske vurderingene gjort av Eichmann.<ref name="Peralta" /> Arendt mente at Israel var i sin fulle til å stille Eichmann for retten og at han fortjente dødsstraff. Hun mente at Eichmann var tilregnelig og at han hadde utført handlingene med hensikt i strafferettslig betydning, men at han personlig ikke var preget av ondskap eller hat.{{Sfn|Hagtvet|2000|s=lvii, lxviii-lxix}}

Ifølge [[Bernt Hagtvet]] skyldes en god del av striden Arendts egen skriftlige stil fordi hun skrev tett, ofte polemisk og ironisk. Derfor er ifølge Hagtvet tekstene underforståtte, indirekte og ofte sarkastiske, og særlig i USA var det vanskelig for henne å vinne frem med sine intrikate og oppsiktsvekkende betraktninger. Arendt omtalte saken som Ben-Gurions skueprosess (''show trial'').{{Sfn|Hagtvet|2000|s=xlvi}} Hagtvet skriver at Arendt slett ikke mente at handlingene eller sinnelaget var banalt: Det var forholdet mellom ondskapen og Eichmanns overfladiskhet og karrierjag som var banal.{{Sfn|Hagtvet|2000|s=lvii}} Arendts perspektiv innebærer at gjerningspersonen ikke bør patologiseres, demoniseres eller gjøres umenneskelig. Arendt skrev senere at selv om gjerningene var forferdelige og grusomme var ikke gjerningspersonen selv grusom eller demonisk.{{Sfn|Hagtvet|2000|s=lxxi}}

Arendt ble kritisert for å være anti-israelsk, anti-sionistisk, jødisk selvhater og en kantiansk moralist uten medfølelse. Hun ble kritisert for at reportasjen skapte inntrykk av at de europeiske jødene var feig kollaboratører som hjalp nazistene i gjennomføring av folkemordet. Foreningen for tyske jøder advarte sine medlemmer mot Arendts bok om rettssaken. Den amerikanske Anti-Defamation League mot antisemittisme advarte mot Arendts injurierende fremstilling. [[Michael Musmanno]] var svært kritisk i sin anmeldelse av boken for ''New York Times''. [[Randolph L. Braham]] ga ut ''The Eichmann Case. A Source Book'' etter debatten om Arendts reportasje.{{Sfn|Hagtvet|2000|s=lxiv-lxvi}}

Arendt diskuterte [[Rudolf Kastner]] og Kastner-saken som skjedde noen få år før rettssaken mot Eichmann. Dommer Halevi i Eichmann dømte også i Kastner-saken. Arendts drøfting er særlig grundig i kapittelet "Wannsee-konferansen eller Pontius Pilatus" (kapittel 7). Dommer Halevis konklusjon om å selge sin sjel til djevelen er sitert. Striden i ettertid om Arendts bok var særlig relatert til kapittel 7.<ref name=":0">{{Kilde bok|url=https://www.jstor.org/stable/j.ctv1mgmdb7|tittel=Hannah Arendt and Isaiah Berlin: Freedom, Politics and Humanity|etternavn=Hiruta|fornavn=Kei|dato=2021|utgiver=Princeton University Press|isbn=978-0-691-22612-5}}</ref>

===Robinsons motbok===
{{se også|Jacob Robinson}}
[[Jacob Robinson]], som hadde medvirket i aktoratet, skrev etter rettssaken boken ''And the Crooked Shall be made Straight. The Eichmann Trial, the Jewish Catastrophe, and Hannah Arendt's Narrative.'' (1965). Robinsons bok var stort sett et angrep på Arendts bok ''Eichmann i Jerusalem''. Boken kritiserte punkt for punkt (til dels linje for linje) Arendt blant annet hennes juridiske drøftinger. Han mente at Arendt trakk feil slutninger og at boken var preget av mange faktafeil. Robinsons bok er på over 400 sider hvorav 100 sider med noter og boken siterer opplysninger fra bøker og dokumenter på 18 språk..<ref name=":1" /><ref name="Marrus" /><ref name="Poliakov1967" /><ref name=":2" /><ref name="Omry" /> 

Robinson kritiserte ikke Arendts overordnete teori om totalierainisme som sådan. Han ønsket vise at Arendt tok feil når hun beskrev Eichmann som et maktesløst produkt av et totalitært system som kunne korrumpere enhver gjennomsnittlig person. Robinson mente i stedet at Eichmann var energisk og kreativ i sitt arbeid, en sentral aktør i gjennomføring av holocaust, en mesterlig manipulator, intelligent og ensporet i sin anstrengelse med å fjerne alle jødene fra Europa (Arendt mente Eichmann var en meget dyktig administrator og forhandler).<ref name=":1">{{Kilde artikkel|tittel=Review of And the Crooked Shall Be Made Straight: The Eichmann Trial, the Jewish Catastrophe and Hannah Arendt's Narrative|publikasjon=Science & Society|url=https://www.jstor.org/stable/40401228|dato=1966|fornavn=Louis|etternavn=Harap|serie=3|bind=30|sider=368–371|issn=0036-8237|besøksdato=2021-11-07|sitat=He limits himself to showing that Eichmann was not, as portrayed by Arendt, "a powerless product of a totalitarian system which could corrupt any 'average person' with an  'innate repugnance toward crime', " as he says.}}</ref><ref name="Marrus" /><ref name="Poliakov1967" /><ref name=":2">{{Kilde artikkel|tittel=Review of And the Crooked Shall be Made Straight: A New Look at the Eichmann Trial; Justice in Jerusalem|publikasjon=Malaya Law Review|url=https://www.jstor.org/stable/24862369|dato=1966|fornavn=L. C.|etternavn=Green|serie=2|bind=8|sider=365–367|issn=0542-335X|besøksdato=2021-10-11}}</ref><ref name="Omry" /> 

Anmelderen i ''[[New York Times]]'' kalte boken «irriterende».<ref>{{Kilde avis|tittel=Author And Critic; AND THE CROOKED SHALL BE MADE STRAIGHT: The Eichmann Trial, the Jewish Catastrophe, and Hannah Arendt's Narrative. By Jacob Robinson. 406 pp. New York: The Macmillan Company. $6.95.|url=https://www.nytimes.com/1965/12/19/archives/author-and-critic-and-the-crooked-shall-be-made-straight-the.html|avis=The New York Times|dato=1965-12-19|besøksdato=2021-11-07|issn=0362-4331|språk=en-US|fornavn=Chaim|etternavn=Bermant}}</ref> Historieprofessor [[Walter Laqueur]] skrev en svært positiv omtale i ''[[New York Review of Books]]'' (1965) der han beskriver Robinsons raseri over Arendts bok og at Robinson var en profesjonell som irriterte seg over amatøren Arendt som gjorde de mest elementære feil.<ref>{{Kilde avis|tittel=Footnotes to the Holocaust|url=https://www.nybooks.com/articles/1965/11/11/footnotes-to-the-holocaust/|besøksdato=2021-10-12|issn=0028-7504|språk=en|fornavn=Walter|etternavn=Laqueur|avis=New York Review of Books|dato=11. november 1965|sitat=The author of the present book clearly thinks that Miss Arendt did not have that essential minimum of factual knowledge. Dr. Robinson’s own credentials are formidable; an eminent authority on international law, he brings great erudition, a knowledge of many languages, and an unrivalled mastery of the sources to this full-scale attempt to refute Miss Arendt.}}</ref> Arendt svarte på den positive omtalen av Robinsons bok med den syrlige «The Formidable Dr. Robinson» (1966) i samme tidsskrift.<ref name="Bush" /><ref>{{Kilde avis|tittel="The Formidable Dr. Robinson": A Reply|url=https://www.nybooks.com/articles/1966/01/20/the-formidable-dr-robinson-a-reply/|besøksdato=2021-10-12|issn=0028-7504|språk=en|fornavn=Hannah|etternavn=Arendt|avis=New York Review of Books|dato=20. januar 1966|sitat=Reviewing Robinson’s “full-scale attempt to refute” my report of the Eichmann trial, Mr. Laqueur was so overwhelmed by his author’s “eminent authority” that he thought it superfluous to acquaint himself with the subject under attack. He accepts Mr. Robinson’s basic distortion, contained in the subtitle of his book, “The Jewish Catastrophe and Hannah Arendt’s Narrative,” which implies that I recounted part of “Jewish contemporary history,” while in fact I have criticized the prosecution for taking the Eichmann Trial as a pretext for doing just that}}</ref>