Redigerer Edvard den eldre (avsnitt)

===Etterfølgelse og første år ===
[[Fil:Edward the Elder coin imitation silver brooch Rome Italy c 920.jpg|thumb|Sølvbrosje som etterlignet pregingen av mynt av Edvard, ca. 920, funnet i Roma. [[British Museum]].]]
Da Alfred døde den [[26. oktober]] [[899]]<ref name=" anglosaxonsnet">[http://www.anglo-saxons.net/hwaet/?do=get&type=person&id=EdwardtheElder#5 «Edward the Elder»], ''Anglo-Saxons.net''</ref> krevde Edvards fetter Æthelwold, sønn av kong Æthelred av Wessex, tronen. Da stormennene åpenbart hadde forventet at Edvard skulle etterfølge sin far som konge, gjorde Æthelwold opprør. Han okkuperte med makt de kongelige eiendommene [[Wimborne]] i [[Dorset]], hvor hans far var gravlagt, og deretter [[Christchurch (Dorset)|Christchurch]] (den gang i Hampshire, nå i Dorset), og erklærte seg selv klar for å stå imot en beleiring Wimborne. Edvard marsjerte med en hær mot [[Badbury Rings]], en førromersk bygdeborg, 6&nbsp;km nord for Wimborne, og tok stilling innenfor. Han utfordret fetteren til kamp, men Æthelwold nektet forlate Wimborne. Hans posisjon kan umulig ha vært trygg for han rømte i ly av natten og etterlot seg en nonne han hadde røvet.<ref>Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', 3. utg., Oxford University Press, s. 321.</ref> Han ble tatt imot av danene i Northumbria som i henhold til en krønike lot ham utrope som konge, men det er ikke bekreftet fra andre kilder.<ref>Frank Stenton er ikke overbevist om kongeverdigheten. En sjelden mynt med teksten ''Alvvaldu'' har blitt tatt som bevis, men tilskrivelsen til Æthelwold er langt fra sikker, jf. Stenton (1971), s. 322</ref> I mellomtiden ble Edvard kronet den 8. juni 900, antagelig ved [[Kingston upon Thames]].<ref>Ralph de Diceto, en kronikør fra 1100-tallet uttalte at kroningen skjedde ved Kingston, noe som har blitt akseptert av historikeren Simon Keynes, men Sarah Foot mener at Winchester er mer sannsynlig, jf. Keynes, 'Edward, king of the Anglo-Saxons', s. 48; Foot, Æthelstan, s. 74</ref>

Historikeren [[Frank Stenton]] mener at episoden med Æthelwold viser at forholdet mellom angelsaksere og daner hadde endret seg etter at nordboerne hadde vært i England i en generasjon. Angelsakserne hadde blitt vant med nordboernes språk og skikker, og danene hadde begynt å ta til seg angelsaksernes religion. At sønnen til en engelsk konge kunne bruke en dansk hær for egne interesser uten å plassere seg utenfor sivilisasjonens grenser viser endringer i endringene.<ref name="Stenton_322">Stenton (1971), s. 322</ref>

Høsten 901 seilte Æthelwold fra sin norrøne allierte i Northumbria og til Essex.<ref name=" anglosaxonsnet"/> I 902 overtalte han hæren i [[East Anglia]] til å bli med på et angrep på Mercia og nordlige Wessex. Som gjenytelse herjet Edvard områder i East Anglia. Deretter trakk han hæren sørover, unntatt hæren fra [[Kent]] som var ulydige mot hans ordre og ble angrepet av en dansk hær. I det påfølgende slaget ved Holme den 13. desember 902 var danskene seierrike, men med store tap, i henhold til ''[[Den angelsaksiske krønike]]''. Blant de som falt var deres høvding Eohric (angelsaksisk for Eirik), men også Æthelwold selv.<ref name="Stenton_322"/><ref>Lavelle, Ryan (23. september 2009): [http://bernardcornwellbookgroup.blogspot.no/2009/09/aethelwold-of-wessex-king-of-pagans.html AEthelwold of Wessex 'King of the Pagans'] {{Wayback|url=http://bernardcornwellbookgroup.blogspot.no/2009/09/aethelwold-of-wessex-king-of-pagans.html |date=20160919220519 }}, ''Bernard Cornwell Bookgroup''</ref>

Edvards posisjon ble forsterket med Æthelwolds død og sikret resten av hans tid som konge. Etter at flere danske høvdinger var døde kunne han langsomt sikre områdene nordover, men forholdene med danene var problematiske i flere år. ''Den angelsaksiske krønike'' nevner at han inngikk fred med danene i East Anglia og Northumbria «av nødvendighet». Krigen brøt ut igjen i 909 da han sendte en hær fra Mercia og Wessex mot danene i Norhumbria som herjet landet i nord i flere uker inntil danene gikk med på en ny fredsavtale diktert av Edvard.<ref>Stenton (1971), s. 323</ref> Allerede året tok mennene i Norhumbria hevn ved å angripe Merica og herjet så langt som til Bristol Avon, men de ble møtt av samlet hær fra Mercia og Wessex i [[slaget ved Tettenhall]] den 5. august 910 hvor danene ble knust og tre av deres høvdinger eller konger drept. Fra det tidspunktet angrep danene aldri mer sør for elven [[Humber]].

Følgene av dette slaget var det åpnet opp for ytterligere ekspansjoner nordover. Edvard begynte å bygge en rekke festninger ([[burh]]er) ved [[Hertford]], [[Witham]] og [[Bridgnorth]]. Det er også sagt at festning ble bygget ved Scergeat, men dens lokalisering har ikke blitt identifisert. Disse festningene holdt danene tilbake. Andre festninger ble bygget ved [[Tamworth]], [[Stafford]], Eddisbury og [[Warwick]]. Alle disse burher ble bygd etter samme spesifikasjoner (innenfor centimeter) som de innenfor området som hans far hadde kontrollert.<ref>Det har blitt foreslått at på dette grunnlaget at Edvard bygde dem alle, jf. Keys, David (januar 2009): «Was Alfred ''really'' that great?» i: ''BBC History magazine'' '''10''' (1), s. 10–11</ref> Den gradvise reduksjonen av danske Midland hadde ikke skjedd uten at det danske Norhumbria var blitt svekket. Samtidig kom en bølge av norrøne med opphav i [[Norge]] fra [[Irland]] til nordlige England. Mens Edvard fikk alle danene i sørlige England til underkaste seg, hadde hadde nordboerne fra Irland ved 919 opprettet et nytt norrønt kongerike i York.<ref name="Stenton_324">Stenton (1971), s. 324</ref>