Redigerer Edvard IV av England (avsnitt)

=== Veltet fra tronen ===
[[Fil:Marriage Edward IV Elizabeth Woodville Wavrin Anciennes Chroniques d'Angleterre Francais 85 f109.jpeg|thumb|Edvards ekteskap med [[Elizabeth Woodville]], fra det illuminerte manuskriptet ''Anciennes Chroniques d'Angleterre'', av [[Jean de Wavrin]]. [[Bibliothèque nationale de France]], Paris.]]
De fleste av Englands ledende familier forble lojale til Henrik VI og forble uengasjert eller uforpliktet i de siste konfliktene. Det nye regimet var derfor meget avhengig av støtte fra familien Neville, som eide og kontrollerte enorme eiendommer og besittelser, og hadde vært direkte medvirkende i å sette Edvard på tronen. Imidlertid ble kongen i økende grad kjøligere mot deres leder, jarlen av Warwick, hovedsakelig grunnet sitt ekteskap. Warwick, som handlet på Edvards vegne og med hans godkjennelse, gjorde innledende forberedelser med kong [[Ludvig XI av Frankrike|Ludvig XI]] for at Edvard skulle gifte seg med enten Ludvigs datter [[Anne av Frankrike|Anne de Beaujeu]] eller hans svigerinne [[Bona av Savoie]].<ref>Ross (1974), s. 91.</ref> Han ble ydmyket og rasende da han oppdaget at mens han var i forhandlinger med den franske kongen, hadde Edvard i all hemmelighet giftet seg med den borgerlige [[Elizabeth Woodville]], enken etter [[John Grey, 7. baron Ferrers av Groby|John Grey av Groby]], den 1. mai 1464.<ref>Ross (1974), s. 85-86.</ref>

Edvards ekteskap med Elizabeth Woodville har blitt kritisert som en brå og impulsiv handling som ikke la noe til sikkerheten for England eller for huset York. Et forferdet [[kongelig råd]] fortalte ham med uvanlig oppriktighet, da han annonserte ekteskapet til dem, «at han må vite at hun var ikke en hustru for en fyrste som han selv, for hun var ikke datter av hertug eller jarl... men kun en enkel ridder.»<ref>Ross (1974), s. 85.</ref> Christine Carpenter har argumentert mot ideen at det hadde noen form for politisk motivasjon, og at Edvards tilhørighet til en sterk yorkist adel betydde at han ikke hadde behov for de relative «lettvektige forbindelsene» til familien Woodville,<ref>Carpenter, Christine (1997): [https://books.google.com/books?id=z0A9frbkU0MC&pg=PA170 ''The Wars of the Roses: Politics and the Constitution in England, C.1437-1509''], Cambridge University Press, ISBN 978-0-521-31874-7, s. 170. </ref> mens Bertie Wilkinson beskrev ekteskapet som både et «kjærlighetsforhold, og også en kald og kalkulert politisk beslutning.»<ref>Wilkinson, Bertie (1964): [https://books.google.com/books?id=jdOMNAEACAAJ&pg=PA146 ''Constitutional History of England in the Fifteenth Century (1399-1485): With Illustrative Documents''], Longmans, s. 146.</ref> J.R. Lander foreslo i 1980 at kongen var kun «forblindet», et ekko av oppfatningen P.M. Kendall som mente at han handlet kun grunnet seksuell lyst.<ref>Lander, J.R. (1980): [https://books.google.com/books?id=sqqpQvfa1UgC&pg=PA237 ''Government and Community: England, 1450-1509''], Harvard University Press, ISBN 978-0-674-35794-5, s. 237.</ref>

Elizabeths mor var [[Jacquetta av Luxembourg]], enke av [[John av Lancaster, 1. hertug av Bedford|John av Lancaster]], 1. hertug av Bedford, onkelen til Henrik VI, men hennes far var [[Richard Woodville, 1. jarl Rivers]], en nyutnevnt baron. Da Elizabeths ekteskap med Edvard IV ble kjent i oktober 1464, ble hennes tolv ugifte søsken brått meget attråverdige ekteskapskandidater. [[Catherine Woodville]] giftet seg med [[Henry Stafford, 2. hertug av Buckingham|Henry Stafford]], barnebarn og arving av tittelen som hertug av Buckingham; Anne Woodville ble gift med William Bourchier, vicomte Bourchier, eldste sønn og arving av tittelen som jarl av Essex; og Eleanor Woodville ble gift med Anthony Grey, sønn og arving av tittelen som jarl av Kent.<ref>Ross (1974), s. 93.</ref>

Det plutselige sosiale veksten til familien Woodville skapte uvilje blant adelen i England, fram for alt hos Warwick. Krenkelsen påført av omstendighetene til ekteskapet i seg selv ble forsterket ved at familien Woodville motsatte seg den politikken som Warwick ønsket og utnyttet med hell deres innflytelse hos kongen for å beseire ham.<ref>Ross (1974), s. 116.</ref> Over tid ble Warwick stadig mer fremmedgjort overfor kongen, og det førte ham til forræderi. Høsten 1467 trakk Warwick seg fra hoffet og til sine eiendommer i [[Yorkshire]].<ref>Ross (1974), s. 118.</ref> I hemmelighet planla han et opprør mot kongen med støtte fra Edvards misfornøyde yngre bror George, hertug av Clarence.<ref name="Ashley_170"> Ashley, Maurice (1961): [https://archive.org/details/greatbritainto16007005mbp ''Great Britain to 1688, A Modern History''], University of Michigan Press. s. 170.</ref>

Det meste av kongens hær, unntatt Edvard selv, ble beseiret i [[slaget ved Edgecote Moor]] den 26. juli 1469,<ref>Ross (1974), s. 132.</ref> og Edvard ble deretter tatt til fange ved [[Olney (Milton Keynes)|Olney]]. Warwick forsøkte deretter å styre i Edvards navn, men adelen, mange av dem skyldte sitt adelskap til kongen, var ikke medgjørlige. Et lokalt opprør sprang ut i nord, og det ble økende klart at Warwick ikke greide å styre gjennom kongen uten at han var til stede.<ref>Ross (1974), s. 134.</ref> Han ble tvunget til å slippe kongen fri den 10. september 1469.<ref>Ross (1974), s. 135.</ref> 

Ved dette tidspunkt forsøkte ikke Edvard å få drept verken Warwick eller Clarence, men forsøkte isteden å få til en forsoning.<ref>Ross (1974), s. 135-136.</ref> Det brøt ut en privat feide i Lincolnshire mellom Thomas Burgh av Gainsborough og Richard Welles, 7. baron Welles. Noen få måneder senere i mars 1470 benyttet Warwick og Clarence denne muligheten til å gjøre opprør mot Edvard IV på nytt.<ref>Ross (1974), s. 138.</ref> Opprøret i  Lincolnshire mot kong Edvard IV ble beseiret, og Warwick ble tvunget til å flykte til Frankrike den 1. mai 1470.<ref>Kendall, Paul Murray (1970): [https://books.google.com/books?id=TeqwAAAAIAAJ&pg=PA228 ''Louis XI, the Universal Spider''], W.W. Norton, s. 228.</ref> Der allierte han seg med Lancaster-dronningen Margaret av Anjou.

[[Ludvig XI av Frankrike|Ludvig XI]] hadde akkurat kommet på tronen i Frankrike etter hans far kong [[Karl VII av Frankrike|Karl VII]] døde den 25. juli 1461.<ref>Kendall (1970), s. 106–107.</ref> Han vært ute etter muligheter til å skape vanskeligheter for den engelske kongen ved å støtte huset Lancasters krav til kronen i England.<ref name="Ashley_170"/> Warwick gjorde en overenskomst med Ludvig XI og dronning Margaret hvor han lovte å gjeninnsette Henrik VI på tronen i motytelse for fransk støtte for en militær invasjon av England. Warwicks invasjonsflåte satt seil fra Frankrike for England den 9. september 1470.<ref>Kendall (1970), s. 236.</ref> Denne gangen ble Edvard IV tvunget til å flykte til Flandern da han fikk vite at Warwicks bror [[John Neville, 1. marki av Montagu]] også hadde byttet side til Lancaster, noe som gjorde Edvards militære posisjon uholdbar.<ref> Ross (1974), s. 152-153.</ref>