Redigerer Edvard Bekjenneren (avsnitt)

=== Første år som konge ===
[[Fil:Edward the Confessor sealed writ.jpg|thumb|En forseglet forordning av kong Edvard.]]
Som følge av Hardeknuts død den 8. juni 1042, den siste av Knut sønner, støttet Godwin, den mektigste av de angelsaksiske jarlene, Edvard som overtok tronen.<ref name="Barlow"/> ''Den angelsaksiske krønike'' beskrev den popularitet han hadde ved troneskiftet: "før han [Hardeknut] var gravlagt, valgte alle menneskene Edvard som konge i London."<ref>''Anglo-Saxon Chronicle'' (MS E), oppslag for 1041 (1042)</ref> Edvard ble kronet den 3. april 1043 i [[Winchesterkatedralen|katedralen i Winchester]], det gamle setet til kongene i Wessex.

I Danmark var de menn som sto nærmest i slekt med det danske kongehuset Harald Torkjellsson, sønn av [[Torkjell Høge]], som var gift med en kusine av [[Knut den mektige]], Gunhild fra Vendland, og [[Svein Estridsson|Svein]], sønn av jarl [[Ulf Thorgilsson]] fra Skåne og Knut den stores søster [[Estrid Margarete Sveinsdatter|Estrid]]. Men før deres krav på den danske tronen ble avgjort, invaderte den norske kongen [[Magnus den gode|Magnus]], sønn av [[Olav Digre]] for å gjøre krav på Danmark som han hadde rett til grunnet en avtale med Hardeknut. I 1043 ble Harald Torkjellsson drept av [[Ordulf av Sachsen]], som året før ble gift [[Ulvhild av Norge|Ulvhild]], søster av kong Magnus. Haralds enke og sønner søkte tilflukt i England (men ble avvist),<ref name="Stenton_427">Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 427</ref> mens Svein Estridsson ble den danske leder i opposisjon til den norske kongen. Magnus gjorde også krav på England som en del av avtalen med Hardeknut, men hans død i 1047 førte til at hans planlagte invasjon aldri ble en virkelighet.<ref>Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', 3. utg. Oxford University Press, s. 423-424</ref>

Edvards posisjon da han kom på tronen var svak. Effektiv styre krevde å holde på gode forhold til de tre mektige jarlene, lojaliteten til det gamle kongehuset i Wessex hadde forvitret under den danske perioden, og kun Leofric nedstammet fra en familie som tjenestegjort under Æthelred II. Siward var av dansk ætt, og selv om Godwin var angelsaksisk, hadde han vært en av Knuts nye menn, gift med Knuts tidligere svigerinne [[Gyda Torkelsdatter]]. Imidlertid hadde Edvard i sine første gjenopprettet det tradisjonelle sterke monarki, og viste seg i Frank Barlows syn som «en sterk og ambisiøs mann, en sann sønn av den heftige Æthelred og den imponerende Emma.»<ref name="Barlow"/>

I 1043 ble Godwins eldste sønn [[Svein Godwinson|Svein]] utpekt som jarl av et jarldømme i sørvestlige [[Midlands]], og den 23. januar 1045 ble Edvard gift med Godwins datter [[Edith av Wessex|Edith]]. Kort tid etter ble hennes bror [[Harald II av England|Harald Godwinson]] og hennes dansk fetter [[Bjørn Estridsson]] (bror av Svein Estridsson) også gitt jarldømmer i sørlige England. En annen bror, Osbern, levde godt i England, men uten noen offisiell tittel.<ref name="Stenton_427"/> Med denne posisjoneringen styrte Godwin og hans familie i praksis hele sørlige England.

Den mektige gruppe av anglo-danske krigere og statsmenn som aksepterte Edvard som konge ved folkelig valg og fødselsrett, hadde ingen hengivenhet for den slekt han tilhørte. Historikeren Frank Stenton er bestemt på at det aldri kan ha vært noe godt forhold mellom Godwin og Edvard. Godwin hadde overgitt hans bror Arthur til hans død. Selv om Edvard ble nødt til å gifte seg med Godwins datter ble det virkelige vesen av deres forhold vist ved den energi som viste ved å velte jarlen fra hans maktposisjon ved den første muligheten som dukket opp.<ref name="Stenton_425">Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 425</ref> Første tilbakeslag for Godwins familie kom i 1047 da Svein ble forvist for å ha bortført abbedisse av Leominster. Først i 1049 kom han tilbake for å forsøke å gjenvinne sitt jarldømme, men det ble sagt at det ble bekjempet av Harald og Bjørn, antagelig ettersom de hadde mottatt Sveins landområder i hans fravær. Svein drepte sin fetter Bjørn i et sammenstøt og måtte på nytt dra landflyktighet til Flandern, og Edvards nevø [[Ralf av Mantes]] (også kalt for ''Ralph'' med tilnavnet det fryktsomme) ble gitt Bjørns jarldømme.<ref>Williams, Ann (2004): [http://www.oxforddnb.com/view/article/23045 «Ralph, earl of Hereford (d. 1057)»], Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press</ref> Året etter greide imidlertid Godwin å sikre at Svein igjen ble tatt til nåde.<ref>Mortimer red., 2009, ''Edward the Confessor'', kart mellom sidene 116 og 117</ref>

Da nyheten om drapet på Bjørn nådde kong Edvard samlet han hele hæren ved Sandwich og erklærte ham som en mann uten ære. Han brukte betegnelsen ''nithing'',<ref>[http://www.merriam-webster.com/dictionary/nithing «nithing»], ''Merriam-Webster''</ref> avledet fra det norrøne begrepet for det samme, [[nid]]ing.<ref>[http://ordbok.uib.no/perl/ordbok.cgi?OPP=niding&ant_bokmaal=5&ant_nynorsk=5&begge=+&ordbok=nynorsk «niding»], ''Bokmålsordboka''</ref> Det interessante i denne historien er ikke forbrytelsen, i henhold til Frank Stenton, men handlingen i kjølvannet. Svein ble funnet skyldig i en handling av avskyelig forræderi fram kun simpelt mord. Å bli funnet skyld i [[nid]] var en norrøn praksis som ble etablert av Knuts danske styre og som fortsatt eksisterte etter ham, og til en viss grad fortsatte inn i normannisk tid som da [[Vilhelm Rufus]] overfor den engelske militsen i [[1088]] for å erklære at enhver som var ulydig mot kongens innkallelse skulle bli erklært ''nithing''.<ref name="Stenton_430">Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 430</ref>

Edvard klagde at hans mor hadde «gjort mindre for ham enn han hadde ønsket før han ble konge, og også etterpå». I november 1043 red han til Winchester med sine tre ledende jarler, [[Leofric av Mercia]], Godwin, og [[Siward av Northumbria]] for å ta fra henne hennes eiendom, muligens ettersom hun satt på rikdommer som kunne hevdes tilhørte kongen. Hennes rådgiver, [[Stigand]], ble fratatt sitt bispedømme i Elmham i East Anglia, men begge ble senere gjenopprettet til gunst. Emma døde i 1052.<ref>Rex 2008, ''King & Saint'', s. 48–49</ref> «Det er et av de uløste mysterier i Edvards styre at hans mor, dronning Emma, synes å ha støttet Magnus av Norges krav på den engelske tronen,» skrev Frank Stenton.<ref name="Stenton_425"/> I 24 år hadde Emma hengitt seg selv til interessene til Knut og hennes barn med ham. Hun snakket flytende dansk. Det er ikke umulig, mener Stenton, at etter dødsfallet av hennes sønn med Knut at hun vurderte å se det engelske riket overgitt til den norske kongen som et mindre onde enn at det ble revidert tilbake til det dynasti som Knut hadde styrtet.<ref name="Stenton_425"/>

Det var godt kjent at kong [[Magnus den gode|Magnus av Norge]] mente å ha rett til den engelske tronen. Avdøde Bjørns eldre bror [[Svein Estridsson]] i Danmark var hardt presset av nordmennene, og "underkastet seg til Edvard som en sønn" i håp om hjelp fra angelsakserne i kampen mot Magnus for kontrollen over Danmark.<ref name="Barlow"/> Frykten for en norsk invasjon var reell og merkbar i England. I 1045 tok Edvard kommandoen over den engelske flåten på 35 skip ved [[Sandwich (Kent)|Sandwich]] i Kent. Tolv måneder senere var en langt større flåte samlet ved samme sted i påvente av en norsk invasjon, men Magnus var altfor opptatt med å bekjempe Svein Estridsson. Svein ble slått på flukt og danene aksepterte Magnus som deres konge. På høsten 1047 var England i større angst for norsk invasjon enn noen gang tidligere. Det var kun Magnus' død i oktober etter å ha ramlet ned av hesten som reddet England og samtidig gjorde det mulig for Svein å overta den danske tronen. Magnus ble etterfulgt av sin onkel, [[Harald Hardråde|Harald Sigurdson]], med tilnavnet Hardråde, som kom tilbake til Skandinavia samme år etter lang periode som leiesoldat i Konstantinopel. Hans første handling som konge var å inngå fred med England.<ref name="Stenton_427-428">Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 427-428</ref>

Helt siden 1012, da [[Torkjell Høge]] la sine 45 skip i [[Æthelred II av England|Æthelred]]s tjeneste, hadde alle engelske konger hatt en stående marine, bestående av store krigsskip av norrønt mønster, bemannet med et profesjonelt mannskap som ble betalt fra det nasjonale skattesystemet. Da trusselen fra Norge var tilsynelatende over aktet ikke Edvard å tynge skatteleggingen med disse skipene. I begynnelsen av 1049 besto flåten av fjorten skip. Før året var over hadde han betalt av ni av skipene og i 1050 ble de fem gjenværende skipene til sist avviklet. Året etter fjernet kongen den tunge skatten av ''heregeld'' som hadde eksistert siden Torkjells dager. Avviklingen av en stående flåte etterlot et hull i Englands forsvar som kom til å bidra til undergangen i 1066.<ref name="Stenton_430-431">Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 430-431</ref>

Rikdommen i Edvards landområder overgikk det til de mektige jarlene, men hans områder var spredt blant de sørlige jarldømmene. Han hadde ingen egen, personlige maktebase, og han synes ikke å ha forsøkt å skaffe seg en.<ref name="Barlow"/><ref>Mortimer red., 2009, ''Edward the Confessor'', s. 26–28</ref> Imidlertid i kirkelige affærer og utenrikspolitikken var han i stand til å handle etter eget hode. Den tradisjonelle oppfatningen er at Edvard i stor grad innførte normanniske riddere og geistlige til England, og krenket angelsaksiske følelser å se disse fransktalende utlendingene overta viktige posisjoner i riket, særskilt i hans husholdning. Den fremste av dem var [[Robert av Jumièges|Robert]], abbed av det normanniske klosteret i Jumièges, og som hadde kjent Edvard fra 1030-tallet og kom til England med ham i 1041. Edvard gjorde ham til biskop av London i 1043. I henhold til ''Vita Edwardi'' ble han «alltid den mektigste fortrolige rådgiver av kongen.»<ref>Houts, Elisabeth van (2009): «Edward and Normandy» i: Mortimer: ''Edward the Confessor'', s. 69.</ref><ref>Gem, Richard (2009): «Craftsmen and Administrators in the Building of the Abbey» i: Mortimer: ''Edward the Confessor'', s. 171.</ref> Moderne historikere har neddempet den tradisjonelle oppfatningen at Edvard ansatte hovedsakelig normanniske favoritter. Frank Stenton slår fast at det var normanniske prester i hans kapell, men selv om det var et stort antall utenlandske prester, var det totale antallet normannere lite.<ref name="Stenton_425"/> Det er sannsynlig at han viste gunst til mange av normannisk fødsel hvis navn ikke er nedtegnet, men at han utelukkende omga seg med normanniske favoritter kan ikke bevises ved vitnelistene av hans chartere. Det generelle vesen av hans hoff hadde derimot et stort norrønt element, og ikke alle fransktalende var av normannisk opprinnelse, eksempelvis var landeieren Robert fitz Wimarch [[Bretagne|bretonsk]].<ref name="Stenton_425"/>