Redigerer Edinburgh-traktaten (avsnitt)

=== Berwick ===
Starten på Edinburgh-traktaten begynte allerede den [[27. februar]] [[1560]] i byen [[Berwick]] ved den skotsk-engelske grensen hvor det hadde kommet en enighet i et hemmelig møte mellom skotske og engelske representanter. Møtet var en del av en diplomatisk revolusjon.<ref>Dawson, Jane E. A.: [http://www.cambridge.org/catalogue/catalogue.asp?isbn=0521809967 ''The Politics of Religion in the Age of Mary, Queen of Scots'']. University of Edinburgh. ISBN 0521809967. Kapittel [http://assets.cambridge.org/97805218/09962/excerpt/9780521809962_excerpt.pdf 1560: «British policies and the British context»]</ref>

Denne gruppen av skotske protestantiske adelsmenn, [[Herrene av den skotske kongregasjonen]], ville bryte forbindelsen med katolske Frankrike og [[Auld-alliansen]], og isteden gå inn i en ny allianse med deres tradisjonelle fiende England. En grunn var å få engelsk militær støtte mot Skottlands regent i Maria Stuarts fravær, Maria av Guise og hennes franske soldater. Avtalen i Berwick unngikk behendig enhver trussel mot Skottlands uavhengighet (som Auld-alliansen til da hadde garantert), og nevnte i særdeleshet ingenting om Englands kongelige krav på Skottlands som hadde vært tudormonarkenes tradisjonelle politikk overfor Skottland, i særdeleshet [[Henrik VIII av England]] aggressive politikk for å få Maria Stuart gift med hans egen sønn [[Edvard VI av England|prins Edvard]] som i [[1543]] ble inngått med [[Greenwich-traktaten]]. Denne avtalen ble derimot avvist av det skotske parlamentet etter katolsk innflytelse, særdeleshet av erkebiskopen av [[St Andrews]], [[David Beaton]], og deretter av [[James Hamilton, 2. jarl av Arran]]. Fra denne tiden og fram til [[1551]] drev Henrik VIII sin politikk «truende frieri» hvor han med militær makt og ødeleggelser forsøkte å tvinge igjennom ekteskapet og i praksis en union mellom Skottland og England. Da Maria Stuart ble sendt til Frankrike og senere gift med den franske arveprinsen ble det et opphold i de engelske angrepene.

Et spesielt trekk med avtalen i Berwick var at Elisabeth I ikke inngikk en formell allianse med en annen monark, men med en gruppe adelsmenn som bekjempet sin egen regent og hennes datter, den skotske dronningen. Avtalen var ikke i henhold til den engelske dronningens personlige og politiske instinkter, men hadde blitt presset igjennom av hennes fremste rådgiver [[William Cecil, 1. baron Burghley|William Cecil]], og hennes [[Det kongelige råd (Storbritannia)|kongelige råd]] (''Privy Council'').<ref>Dawson, Jane E. A., side 1</ref> Skottene lovte også å hjelpe England med å gjøre [[Irland]] lydige, noe som signaliserte en hel ny politikk i [[Storbritannia (øy)|Britannia]] for både skotter som engelskmenn. England gikk tilbake til den diplomatiske isolasjon som hadde fulgt Henrik VIIIs brudd med [[Roma]] som offisielt skjedde i [[1535]] og førte til at England ble protestantisk. I 1559 var det en åpenbar trussel om at de to ledende katolske stormaktene i Europa, [[Frankrike]] og [[Spania]], kunne kombinere sine militære makt for å invadere England og avsette den kjetterske Elisabeth I. Selv om dette aldri skjedde, styrte frykten for en stor katolsk konspirasjon det engelske statsapparatet og dets politikk. Avtalene i nord var første skritt til å forene de ulike rikene på De britiske øyer i kampen mot trusselen fra Europa, og i særdeleshet var Skottland bakdøren inn til England. Tankegangen om et forent, protestantisk Britannia ble ønsket velkommen av en del overbeviste skotter som av finansielle og ideologiske grunner søkte en allianse med den gamle fiende.

Til tross for tallrike militære invasjoner av Skottland hadde England alltid hatt problemer med holde landet erobret med makt. William Cecil var overbevist om at den beste måten å hindre en trussel fra nord var ikke erobring, men en allianse, og skotske protestanter var bevisst den hjelp protestantiske England kunne bidra til deres sak, men også for at de reelt fryktet at Skottlands uavhengighet var truet av Frankrike med Maria Stuarts ekteskap med den franske tronarvingen Frans II. Ved sommeren 1559 var de skotske protestantene ikke bare organiserte, men også gått ut i åpent opprør og førte dem, ledet av [[Archibald Campbell, 5. jarl av Argyll]], til hemmelige forhandlinger med engelskmennene i Berwick tidlig i 1560.

Politikken til både Argyll og Cecil møttes i grensebyen Berwick, og denne første kontakten ledet til konklusjonen i Edinbourg-traktaten sommeren 1560. De to statsmennene delte visjonen om et protestantisk Britannia, noe som ble åpenbart i to dokumenter som ble fullført i juli 1560. Det første garanterte en protestantisk herredømme i Skottland og fastslo en engelsk-skotsk allianse, noe som betydde opphevelsen av den tidligere skotsk-franske forsvarspakten Auld-alliansen, og var på mange måter et vendepunkt i britisk historie. Det andre dokumentet var en personlig enighet hvor jarlen av Argyll lovte betydelig skotsk militærmakt og hans personlige politiske autoritet for å hjelpe England å undertrykke [[Ulster]] på [[Irland]], noe som var et historisk brudd med den tradisjonelle skotsk-irske alliansen.