Redigerer Ebba Astrup (avsnitt)

== Ebba Astrup og Ole Richter ==
[[Fil:Ole Richter (28921842432) (cropped).jpg|miniatyr|upright|Ole Richter som Norges statsminister i Stockholm]]
Da Ebbas studieår i Lausanne gikk mot slutten, foreslo hennes far at hun, som da var blitt 18 år, skulle reise til London og bli der vinteren over. Faren mente hun burde se seg om og lære noe, så hun året etter kunne skaffe seg «litt sysselsettelse og således skaffe Dig litt penger ved eget arbeid.» I London møtte hun Ole Richter (1829–1888) for første gang. Han var på den tiden norsk-svensk [[generalkonsul]] der, og hun ble invitert hjem til ham og hans engelske kone.<ref>Sevåg (1967), s. 245</ref>

Tre år senere møtte hun igjen Richter i Stockholm. Han var da leder av den norske statsrådsavdelingen der, som [[Norges statsminister i Stockholm]]. I februar 1885 døde Richters kone. Fra 1887, da H.R. Astrup ble medlem av den norske statsrådsavdelingen i Stockholm, bodde Ebba hos foreldrene i Ministerhotellet. Der holdt også Richter til, og de hadde daglig omgang. Han var på den tiden nedbrutt av flere årsaker: Ektefellens død; usikkerhet i egne avgjørelser – og politiske uoverensstemmelser med blant andre statsminister [[Johan Sverdrup]]. Ebba og Ole Richter ble nære venner, senere kjærester, og i mars 1898 inngikk de to en hemmelig forlovelse.<ref>Kvam (1994), s. 3</ref> Ebbas far var ikke udelt begeistret for forbindelsen. Richter var 34 år eldre enn Ebba, og dermed to år eldre enn Astrup.<ref>Ness (1999), s. 99</ref>

15. juni 1888, tre måneder etter at forlovelsen var inngått, begikk Ole Richter selvmord. Handlingen var direkte forårsaket av en uttalelse fra Bjørnstjerne Bjørnson. Uttalelsen ble gjengitt i ''Verdens Gang''. Bjørnson beskyldte Sverdrup for løgn i en bestemt sak, og han brukte et personlig brev fra Richter til ham selv som kilde for dette. Richter fikk telegrafisk melding om Bjørnson-artikkelen 23. mai. Da skal han ha uttalt: «Bjørnson har drept mig paa min fødselsdag!»{{efn|Dette skal ha blitt uttalt under en middag Richter ga for noen statsrådmedlemmer og venner, blant dem fru professor Brøgger, som er kilden for uttalelsen.<ref>Kvam (1994), s. 46</ref>}} Bjørnson hadde i artikkelen sitert Richters brev etter hukommelsen, og da brevet senere ble funnet, viste det seg at det var feilsitert, Richter hadde ikke skrevet det Bjørnson mente å huske. Det hjalp ikke. Skaden var skjedd. Til tross for forsøk på å dempe uttalelser og forklare hva som egentlig var skrevet og ment, var ikke Sverdrup tilfreds, og kronprinsen støttet ham. 28. mai søkte Richter avskjed. Hans avgang ble kommentert i avisene, til dels ondskapsfullt, men Richter hadde ikke krefter til å komme med noen offentlig imøtegåelse av påstandene som ble lagt frem.<ref>Kvam (1994), s. 49</ref> 

Richters selvmord var et hardt slag for Ebba Astrup. Hennes reaksjon var å reise bort. Hun dro til Spania og arbeidet en tid på et barnehjem der. «Jeg visste ikke noen annen måte å dempe sorgen på enn ved hårdt arbeide», skal hun ha sagt til en venn flere år senere. Hun foretok også noen kortvarige reiser til Italia, men 27. juli var hun tilbake i Norge, på Ole Richters hjemgård Rostad på [[Inderøy]], og deltok i hans begravelse der.<ref name=":1">Kvam (1994), s. 4</ref> 

«Richter-saken» er senere grundig behandlet av flere historikere, blant andre [[Francis Bull]], Aldo Keel, A.M. Kvam og [[Per Fuglum]]. Den mest kjente behandlingen av stoffet er Bjørnstjerne Bjørnsons skuespill ''Paul Lange og Tora Parsberg''.

=== ''Paul Lange og Tora Parsberg'' ===
I 1898, ti år etter Richters selvmord, publiserte Bjørnson skuespillet ''Paul Lange og Tora Parsberg,'' som handler om bakgrunnen for selvmordet og reaksjonene på det. I stykket kobles den politiske handlingen med en kjærlighetshistorie. Litteraturviteren og Bjørnson-biografen Aldo Keel skrev følgende om stykket:
<blockquote>«''Paul Lange og Tora Parsberg'' er et drama om folkets representanter og deres miljø, et stykke som foregår i toppsjiktet i det norske samfunn. Bjørnson fører oss inn i regjeringen Sverdrups hektiske sluttfase. Partiet, som vant vetostriden med Bjørnsons hjelp og erobret makten i 1884, er forlengst splittet i to fløyer som bekjemper hverandre. Og stykket er dristig: Det handler om statsminister Ole Richters selvmord sommeren 1888.<ref>Keel (1999, s. 379</ref>»</blockquote> Bjørnson la aldri skjul på at Paul Lange hadde svært mange likhetspunkter med Ole Richter, men når folk mente å se Ebba Astrup i Paul Langes unge kjæreste Tora Parsberg, protesterte han. Bjørnson skrev til en venn at han hadde diktet dramaet «til gjenreising av min døde væn.»<ref>Keel (1999), s. 388</ref> I et eksemplar av boken, som finnes i et bibliotek i Minneapolis, har Bjørnson skrevet følgende for hånd: «Skrevet i bevægede Stunder, saa at sige i Nærvær af min afdøde Ven.»<ref>Bull (1937), s. 379</ref>

Ebba Astrup ble meget såret over Bjørnsons drama. Hun skrev til ham, og ba [[Sofus Arctander]] overlevere brevet, hvis han syntes det var i orden at hun skrev. Arctander sendte brevet til Bjørnson og skrev for egen del: «at der ialfald er et – levende –&nbsp;Menneske, hvis Hjerterødder sviebrændes ved din nye Bog. […] Ebba Astrup […] har været meget forvilet og overvældet af Smerte. Hun synes du er brudt ind i hendes Helligdom.» Bjørnson ble irritert over anklagene: «Om denne dame vil jeg for det første si, at hun ikke har den fjærneste del i dramaets handling […]. At hun f.e. en gang har ælsket ham, så naturligt og smukt det kan være, det bør da ikke avgjøre om et kunstværk skal bli til eller ej.»<ref>Keel (1999), s. 380 </ref>

Ebba Astrup skal ha avslått alle invitasjoner til å se skuespillet.<ref>{{Kilde www|url=https://www.rostadsvenner.no/ebba-astrup/|tittel=Ebba Astrup - Rostads Venner|besøksdato=2023-02-09|dato=2021-05-16|språk=nb-NO}}</ref>