Redigerer Dyvik Bruk & Trelast (avsnitt)

==Produksjon og drift==
'''1849''' i april, grunnla trelasthandler Phil det første sagbruket i indre Dyvika. Han drev i begynnelsen i meget beskjeden målestokk, men utvidet i 1856 etter datidens forhold et moderne sagbruk med dobbel tømmersirkel og [[oppgangssag]].

De første 15 år skiftet bruket eiere mange ganger. Etter Phil fulgte Anders Dyvika som etter et par års drift solgte til trelasthandler Runes, som igjen solgte til trelasthandler Chr. Sandberg. I denne perioden var bruket også en tid bortleid til [[Konsul (diplomati)|konsul]] Bernt Einersen, [[Grimstad]]. Etter Sandbergs død ble Dyvika solgt av boet.

'''1872''', Christoffer Johnsen, som senere også bygget en ny sagbruksbygning, overtar og drivkraften ble lagt om fra vann til damp. Johnsen drev også en tid [[isdrift|isforretning]] i Dyvika.

'''1890''', sagbruket ble solgt til brødrene Ragnvald og Gabriel Blakstad som drev bruket og en pinnefabrikk frem til 1898, da en brann satte en foreløpig stopper for driften. En ny sagbruksbygning ble straks etter oppført, og maskineriet besto nå av to doble tømmersirkler.

'''1900''', og bruket er i full gang igjen med 50 ansatte, men det varte ikke lenge før nedgangstidene slo til etter århundreskiftet.

'''1903''', [[Norges Bank]] overtok eiendommen og bruket ble leiet bort til Wahl, en svensk maskinarbeider som drev en større kassefabrikk der.

'''1911''', bruket ble igjen overtatt av Ragvald Blakstad, som utvidet bedriften til også å omfatte skipsbyggeri. Bl.a. ble det bygget en 500 tonns [[ishavsskute]] som fikk navnet M/S «Hobby», samt en rekke større lektere. Disponent Blichner hadde en fornøyelig historie om sjøsettingen av M/S «Hobby», her gjenfortalt av hans sønn:

Ishavsskuten «Hobby» skulle sjøsettes som seg hør og bør med dignitærer og alt som hørte til. I det øyeblikket skuta skulle ha gått av beddingen – så gikk den ikke. Det nyttet ikke hvor mye man enn forsøkte å lirke for å få den til å skli av. Skuta rikket seg ikke og sjøsettingen måtte utsettes.

Man tok kontakt med et slepefirma og kapteinen på slepebåten sa at dette var en grei sak. Avtalen var "no cure no pay". Slepebåten fikk trosse ombord og kjørte forsiktig utover inntil han tok opp slakken i trossa. Da begynte han å kjøre på, og ga mer og mer kraft til maks ytelse. Skuta rikket seg ikke. Slepebåten gjorde mange forsøk. Til slutt den helt inn til slippen, slik at det var slakk. Tok så rennefart, og idet slakken var tatt opp hadde slepebåten full fart. Da røk trossefeste ombord i slepebåten. Kapteinen satte kursen ut bukta, og det var det siste de så til ham. Etterpå ble det foretatt en grundig undersøkelse, og det viste seg at det var to jernbolter som var slått gjennom kjølen og inn i beddingen. Da disse to var saget av, rant «Hobby» lett og elegant ut på vannet.

'''1921''', Interesseselkapet A/S BOX overtar bruket. Dette selskapet som bestod av fabrikkeier [[Terje Anderssøn Mørland|T.A. Mørland]], [[tømmerfløting|fløtningsinspektør]] Lidvard Midttun og disponent / forretningsfører G. Blichner. Dette selskapet moderniserte bedriften betydelig. T.A. Mørland som siden 1880-årene hadde drevet med sagbruks- og skipsbyggervirksomhet på Nedre Gartha (7-8 km øst for Dyvika) hadde til da bygget 23 seilskip. Nå flyttet han sagbruket sitt fra Gartha til Dyvika og skipsbyggeriet på Gartha ble nedlagt. Den store sagbruksbygningen som ble oppført i Nedre Gartha i 1884, var ca. 29 x 13 meter med øksehugget reisverk og tak-konstruksjon. Den ble plassert i ytre Dyvika omtrent der det gamle skipsbyggeriet hadde ligget. Saga ble forsynt med 2 oppgangssager, og drivkraften ble fra nå av lagt om fra damp til elektrisk kraft. Denne bygningen ble stående til 1990-årene.

De andre sagbrukene hadde alle vært plassert i indre Dyvika, og det siste av disse ble revet bare et par år etter at man hadde fått i gang driften av bruket i ytre Dyvika på parsell med gnr.41 – bnr.13 i [[Stokken Herred]], nå Arendal kommune.

Som på så mange områder ble det også for trelastforretningene vanskelig år fra midten av 1920-årene og utover. Grunnet en sterk oppskriving av den norske krone, falt trelastprisene i utlandet meget sterkt, og brukene ble liggende inne med tildels store lager av tømmer som var innkjøpt etter høye priser. En rekke bruk i distriktet fikk føle denne påkjenningen og flere av dem innstilte driften eller gikk over på nye eiere. Dette gikk hardt utover brukenes kapital, og et par bruk i distriktet fikk også statsgaranti for å holde driften gående. Også A/S BOX fikk føle påkjenningen, og i 1928 trådte Blichner og Midttun ut av firmaet og overtok stillingene henholdsvis som forretningsfører i Arendal Trygdekasse og fløtningsinspektør i Nidarå Fellesfløtning. Firmaet fortsatte så sin virksomhet i årene framover som familieselskap under T.A. Mørlands ledelse. Bruket ble drevet jevnt og trutt, om enn ikke i samme målestokk som før. Det ble foretatt forskjellige lastekjøp på "stuv", liksom bruket også hadde en rekke store leieskurer. I årene 1930-31 skar man således ca. 10 000m3 for Songe Tresliperi. Da markeds- og prisforholdene på utlandet og Vestlandet var vanskelig på skurlast, og det ved siden herav på det lokale salgsmarkedet ble drevet en skadelig priskonkurranse som umuliggjorde regningssvarende drift, besluttet man i desember 1935 å stanse driften av bruket inntil videre.

I midten av 30-årene var konkurransen i trelastbransjen meget skarp, og dette førte tildels til å brukene undersolgte hverandre. Dette ble uholdbart i lengden, for både trelastforretningene, skogeierne og i siste omgang også for avtagerne.

For å få pris- og omsetningsforhold inn i fastere former, besluttet distriktets trelasthandlere seg i 1936 å danne Aust-Agder Trelastnærings Forening. Foreningens oppgave var å ivareta medlemmenes interesser, og følgen ble at det straks etter ble opprettet en prisoverenskomst som skulle vise seg å virke meget gunstig for alle parter.<br />
Også Dyvik Bruk sluttet seg ved starten til denne organisasjon, og firmaet ble også senere innmeldt i Norges Trelastforbund og i Trelasthandlernes Landsforbund, da dette ble stiftet i 1941. Medlemskapet i disse organisasjoner har vært av stor betydning for firmaet, og særlig har Aust-Agder Trelastnærings Forening vært av stor betydning for bransjen som helhet <br />og for de enkelte tilsluttede trelastforretninger.

Etter fabrikkeier T.A. Mørlands død sommeren 1937 ble spørsmålet om avvikling av A/S BOX aktuelt. Mørlands nest yngste sønn, trelasthandler Finn Magne Mørland, som hadde vært ved bruket noen år, meldte seg da som kjøper av bruket med tilhørende tomter, strandrettigheter m.v., og eiendommen gikk over på hans hender.

'''1937-39''', bruket oppgraderes med diverse nye bygninger, og nyåpning av bruket planlegges av brukets nye eier: Finn Magne Mørland.

'''1939''', Dyvik Bruk åpner som en ny og moderne trelastbedrift. Den var mange gode grunner for hvorfor Trelasthandler Finn Magne Mørland torde å satse på modernisering av bruket, grunner som:<br />
:Brukets gode beliggenhet
:Eneste sagbruk på byens østkant
:Det store industrisentrum på Eydehamn like i nærheten 
:Gode kommunikasjonsforhold både via sjøvei og bilvei

Mørland mente at betingelsene for en regningssvarende forretning basert på hjemmemarked var til stede. For å tilfredsstille kundenes naturlige ønske om å kunne kjøpe mest mulig til et bygg på et sted, ble det besluttet at forretningen også skulle omfatte salg av høvlet last og bygningsartikler, og det ble i den anledningen bl.a. opptatt forbindelse med firmaet Berger Langmoen, Brumunddal, som i årenes løp har levert en vesentlig del av den høvlede last som er omsatt. Foruten dette firma har også And. H. Kier & Co. Ltd i Fredrikstad opp gjennom årene vært en av leverandørene av høvlede materialer. Fra starten av har forretningen også omfattet salg av sement, murstein, takstein, papp, spiker, stift, bygningsplater, finér og støpesand m.v.
I  årene som kommer vokser bruket og blir det en av de større arbeidsplassene i distriktet.

'''1940''', Forretningen hadde ikke vært drevet mer enn et års tid, da en høyst radikal forandring inntrådte da tyskerne våren 1940 overfalt vårt land, og trelastnæringens menn var vel blant de aller første som fikk føle den tyske jernhel. Okkupasjonsmakten forlangte uhyre mengder av trelast, og alt salg i det frie marked ble strakt forbudt.
Gjennom Norges Trelastforbunds Salgssentral fikk landets trelastforretninger ordre fra tyskerne om at 85% av den lagrede trelast og den fremtidige produksjon skulle forbeholdes herrefolket, men de resterende 15% skulle fordeles på det sivile norske behov.
Dette førte til at det ble besluttet innført innkjøpskvoter både for tømmer og for ferdigprodusert trelast basert på brukenes innkjøp i perioden 1936–1939, en beslutning som satte Dyvik Bruk i en meget ugunstig stilling. Bruket hadde nemlig nettopp i denne periode hatt stillstand, og man ble stående med en meget liten kvote, og dette forhold vanskeliggjorde en videre utbygging av forretningen i årene fremover. Dette har også hatt sine konsekvenser etter frigjøringen, idet kvoteordningen fremdeles ble opprettholdt i Brukets Jubileumsår 1949. Det lyktes allikevel å oppnå visse lempninger på dette område. På tross av disse vansker har Dyvik Bruk klart å opparbeide seg til en av distriktets ledende forretninger i bransjen.

Som en kuriositet fra okkupasjonstiden kan det nevnes at det ved bruket var lagret et større parti våpen og ammunisjon for den lokale avdelingen av [[Milorg]], som Mørland var medlem av. Organisasjonene ble imidlertid rullet opp av [[Gestapo]], men det lyktes Mørland sammen med flere andre Milorg-karer å komme seg over til Sverige i siste øyeblikk.  Folkevittigheten som selv ikke tyskerne klarte å ta knekken på, endret øyeblikkelig firmanavnet fra '''Dyvik Bruk & Trelastlager''' til '''Byvik Bruk & Våpenlager'''.

'''1945''', etter 5 års [[okkupasjon]] med store deler av Nord-Norge avsvidd og forøvrig stor krigsskade på en rekke av landets byer var det naturlig at behovet for trelast og bygningsartikler ville bli stort. Foruten den direkte gjenoppbyggingen hadde man også den stadig økende bolignød å ta hensyn til, samtidig som det er et meget stort udekket materialbehov til reparasjoner og industrielle formål. Innenfor rammen av de retningslinjer som rasjonerings- og prismyndighetene har streket opp, har bruket fortsatt sin levering av trelast og bygningsartikler til det stedlige marked, og det er ikke få nybygg i byen og de nærmeste distrikter som etter frigjøringen er reist med materialer fra Dyvik Bruk.

'''1949''', på tross av mange vanskeligheter så hadde Dyvik Bruk en betydelig utvikling, ikke minst de siste 10 år. Firmaet hadde passert en milepæl, og sto godt rustet til å imøtekomme alle rimelige krav fra  byggmestre, industri og de mange andre som bruket kunne glede seg over å telle blant sine kunder. Men utviklingen stanser ikke med dette. Det ble også arbeidet med planer om utvidelse for produksjon av beslektede artikler, og så sant det ikke kom for mange hindringer i veien, skulle disse planene settes ut i livet!

'''1953''', sagbruksvirksomheten opphørte, og Dyvik Bruk ble utelukkende drevet som trelastlager. Bruket hadde stor fordel av å være den eneste leverandøren av bygningsmaterialer på østsiden av Arendal. Markedet strakte seg også over [[Tromøya]] og [[Moland]], ikke minst takket være alle øyboerne som kunne få brakt bygningsmaterialer sjøveien.

'''1976''', Finn Magne Mørland trekker seg tilbake, etter 40 år som innehaver og daglig leder av Dyvik Bruk. Plastbåtfirmaet Wiking Boat som allerede leide en tomt for båtproduksjon, overtok på leiebasis. Trelast- og byggevareforretningen ble leid ut til Mesterhus som holdt til der inntil 1989.

Den gamle bebyggelsen etter Dyvik Bruk og Trelast lager eksisterer ikke lenger.

===Fossen/møllebruk og dampmaskin som kraftkilde===
Drivkraften til sagbruket ble skaffet dels ved vannhjul og dels ved [[dampmaskin]]. Man nyttet vannet fra dammen ovenfor (Dyvik-kjenna) om høsten, og dampmaskinen resten av året. Dette vannhjulet var forøvrig en svær affære. Det hadde en diameter på ikke mindre enn 80 fot og var etter sigende det største som på den tid fantes i Skandinavia.

===Elektrisitet som kraftkilde===
I 1949 drives bruket av 4 motorer og det fikk sin strøm fra [[Aust-Agder Kraftverk]] ([[Arendalsvassdraget]]).

Det maskinelle utstyret på bruket i 1949 består av:
:1 oppgangssag
:1 dobbel tømmersirkel
:1 dobbel kantsirkel
:1 valsekløsag
:1 [[kløyvsag]]
:2 [[kappsag]]er
:1 båndsag

Kjerratmaskineri, flisavsugning og filemaskiner. Dessuten har bruket egen lastebil av typen Bedford og motorferje av typen stor pram.