Redigerer Donnerfølget (avsnitt)

== Hastingssnarveien ==
For å skape blest om sin egen nye rute («[[Hastingssnarveien]]» eller ''{{Lang|en|the Hastings Cutoff}}'') sendte Lansford Hastings ryttere med brev til reisende nybyggere. 12. juli ble Reed- og Donnerfamiliene overrakt et slikt brev.{{sfn|Johnson|1996|p=6–7}} Hastings advarte migrantene om mulig motstand fra Mexicanske myndigheter i California, og rådet dem om å slå seg sammen i større grupper. Han hevdet også å ha «funnet frem til en ny og bedre rute til California» (original: "{{Lang|en|worked out a new and better road to California}}»), og sa han kom til å vente på Fort Bridger for å gaide migrantene langs den nye snarveien.<ref name=":1">{{Kilde artikkel|tittel=Lansford W. Hastings and the Promotion of the Great Salt Lake Cutoff: A reappraisal|publikasjon=The Western Historical Quarterly|dato=april 1973|forfattere=Andrews, Thomas F.|språk=en|bind=4|hefte=2|sider=133–150}}</ref>
[[Fil:Donner route map.png|alt=Kart som viser hvilken rute Donnerfølget reiste langs.|miniatyr|500x500pk|Kart som viser ruten Donnerfølget brukte. Hastingssnarveien er markert med rødt ("Hastings Cutoff"). Denne «snarveien» forlenget reiseveien med 240 kilometer (150 miles).]]
Ved Little Sandy River den 20. juli, valgte de fleste i følget å reise videre via den etablerte ruten om [[Fort Hall (handelspost)|Fort Hall]]. En mindre gruppe bestemte seg for å reiste mot Fort Bridger, og de trengte en leder. De fleste yngre mennene i gruppen var innvandrere fra Europa, og ikke ansett for å være ideelle ledere. James Reed hadde bodd i USA i lengre tid, var eldre, og hadde fartstid i militæret - men han var egenrådig, og hadde ikke gjort seg populær i gruppen. Han ble ansett for å være snobbete og pretensiøs.{{sfn|Stewart|1988|p=16–18}}

Gitt valget mellom Reed og den voksne, erfarne, amerikanskfødte Donner, ble Donner gruppens førstevalg.{{sfn|Stewart|1988|p=14}} Gruppemedlemmene var relativt velholdte.{{sfn|Rarick|2008|p=17}} Flesteparten manglet erfaringen og kunnskapen til å reise gjennom det tørre og kuperte landskapet. Gruppen hadde også lite kunnskap om hvordan de skulle samhandle med [[Amerikanske urfolk og stammefolk|urbefolkningen]].{{sfn|Stewart|1988|p=23–24}}

Journalisten Edwin Bryant kom til [[Blacks Fork]] en uke før Donnerfølget. Etter å ha reist videre den første delen av ruten ble han bekymret for at den ville komme til å bli vanskelig å traversere for vognene i Donnergruppen, særlig når de var så mange kvinner og barn. Han reiste tilbake til Blacks Fork for å legge igjen advarende brev til flere medlemmer i gruppen om at de ikke burde ta Hastingssnarveien.{{sfn|Rarick|2008|p=56}} Da Donnerfølget kom til Blacks Fork den 27. juli hadde Hastings allerede reist, som leder for de førti vognene i Harlan-Young-følget.<ref name=":1" /> Fordi Jim Bridgers' handelspost ville gjøre det bedre hvis folk begynte å reise langs Hastingssnarveien, fortalte han følget at snarveien var uproblematisk, uten kupert terreng og fiendtlig innstilte urfolk, og at den ville forkorte reiseveien med 560 kilometer (350 miles). Det ville bli lett å finne vann langs veien, selv om de ville måtte bruke et par dager på å krysse en tørrlagt innsjø på 48–64&nbsp;km (30–40 miles).

Reed ble veldig imponert over å høre dette og ville gjerne bruke snarveien. Ingen i følget mottok de advarende brevene fra Bryant. I dagboken sin skrev Bryant at han var overbevist om at Bridger med vilje skjulte brevene, dette synet la også Reed seinere for dagen.<ref name=":1" />{{sfn|Rarick|2008|p=58}}{{sfn|Stewart|1988|p=25–27}} I Fort Laramie møtte Reed en gammel venn ved navn James Clyman, han kom reisende fra California. Clyman advarte Reed mot å bruke Hastingssnarveien, han sa vogner ikke kunne bruke den og at informasjonen fra Hastings var unøyaktig.{{sfn|Rarick|2008|p=47}} En medreisende nybygger, Jesse Quinn Thornton, reiste deler av veien med Donner og Reed. I boka ''{{Lang|en|From Oregon and California in 1848}}'' («Fra Oregon og California i 1848") gav han Hastings betegnelsen "[[Baron von Münchhausen|Baron Münchhausen]] blant reisende i landene her».{{sfn|Johnson|1996|p=20}} Ifølge Thornton ble Tamsen Donner «mørk til sinns, trist og motløs» ved tanken på å svinge av fra hovedruten etter råd fra Hastings, som hun anså for å være «en egoistisk eventyrer».{{sfn|Johnson|1996|p=22}}

31. juli 1846 forlot reisefølget Blacks Fork etter fire dager med vognreparasjoner og hvile, elleve dager bak Harlan-Young-følget. Donner ansatte en ny oksekjører, og de fikk følge av McCutcheonfamilien, som bestod av 30-årige William, hans 24 år gamle kone Amanda, deres to år gamle datter Harriet, og en 16-åring som het Jean Baptiste Trudeau fra New Mexico. Trudeau hevdet å ha kjennskap til urbefolkningen og terrenget på veien til California.{{sfn|Stewart|1988|p=28}}

=== Wasatchfjellene ===
[[Fil:Emigration Canyon, Utah - 17 May 2020.jpg|alt=Fotografi som viser utsikten fra toppen av Mount Wire ned over Emigration Canyon, Utah.|miniatyr|Utsikt fra toppen av Mount Wire ned over Emigration Canyon, Utah.]]
Gruppen vendte sørover for å følge Hastingssnarveien. Etter noen få dager fant de at terrenget var mye vanskeligere å reise gjennom enn det som var hevdet. Oksekjørerne måtte låse vognhjulene for å hindre dem i å rulle ned bratte nedoverbakker. Årevis med trafikk langs den vanlige Oregonruten hadde laget et tydelig veifar, mens det var vanskeligere å finne veien langs snarveien. Hastings skreiv ned veianvisninger og hang dem som brev festet til trær. Den 6. august fant gruppen et brev fra ham som oppfordret dem om å vente inntil han kunne vise dem en annen rute enn den Harlan-Young-følget hadde tatt.<ref group="note">Mens Hastings var opptatt annensteds fulgte gaidene hans Harlan-Young-følget gjennom [[Weber Canyon]], det var ikke ruten Hastings hadde tenkt å ta. (Rarick, s. 61)</ref> Reed, Charles T. Stanton og William Pike red i forveien for å få tak i Hastings. De støtte på svært vanskelige [[Canyon|bergkløfter]] der kampesteiner måtte flyttes og sidene i kløften gikk bratt ned til en elv i bunnen, en rute som sannsynligvis ville ødelegge vogner. I brevet sitt hadde Hastings lovet å gaide Donnerfølget rundt de vanskeligste strekningene, men han red kun en del av veien tilbake, og ga bare indikasjoner om en generell retning de skulle reise i.{{sfn|Stewart|1988|p=31–35}}{{sfn|Rarick|2008|p=61–62}}
[[Fil:Charles Stanton.jpg|alt=Gjengitt i Charles McGlashans History of the Donner Party, publisert 1880. Ifølge McGlashan er dette en reproduksjon av et oljemaleri av Charles Stanton, et medlem av Donnerfølget, og det ble malt i 1844.|miniatyr|Charles Tyler Stanton]]
Stanton og Pike stoppet for å hvile og Reed vendte alene tilbake til gruppen, fire dager etter at de tre rytterne hadde reist ut. Uten gaiden de hadde blitt lovet måtte gruppen avgjøre om de skulle snu og fortsette å følge den vanlige Oregonruten, følge sporene etter Harlan-Young-følget gjennom det vanskelige terrenget i [[Weber Canyon]], eller bane sin egen vei i retningen Harlan hadde indikert for dem. På oppfordring fra Reed valgte gruppen den nye Hastingsruten.{{sfn|Rarick|2008|p=64–65}} De gjorde dårlig fremgang, bare omtrent 2,4 kilometer (1,5 miles) hver dag. Alle arbeidsføre menn måtte hjelpe til å fjerne buskas, felle trær og flytte stein for å gjøre plass for vognene.<ref group="note">Ruten gruppen fulgte kalles nå [[Emigration Canyon]]. (Johnson, s. 28)</ref>

Etter hvert ble de tatt igjen av en familie ved navn Graves. Denne familien hadde vært del av den siste gruppen som reiste fra Missouri, hvilket viste at Donnerfølget lå langt bak blant nybyggerne som reiste vestover dette året.{{sfn|Rarick|2008|p=68}} Gravesfamilien bestod av 57 år gamle Franklin Ward Graves, hans 45 år gamle kone Elizabeth, barna deres Mary (20), William (18), Eleanor (15), Lovina (13), Nancy (9), Jonathan (7), Franklin, Jr. (5) Elizabeth (1) og en gift datter: Sarah (22) og hennes mann Jay Fosdick (23), og en 25 år gammel oksekjører ved navn John Snyder. De reiste sammen i tre vogner. Nå bestod Donnerfølget av 87 personer, fordelt på 60–80 vogner.{{sfn|Rarick|2008|p=67–68}}{{sfn|Johnson |1996|p=25, 295}}

Det skulle bli 20. august før de kom til et sted hvor de kunne se ned fra fjellene og ut over [[Store Saltsjø]]. Deretter brukte de nesten to uker til på å reise ut av Wasatchfjellene. Mennene begynte å krangle om hvor lurt det hadde vært å velge denne ruten. Noen av de mindre bemidlete familien begynte å gå tomme for mat og forsyninger. Stanton og Pike, som hadde ridd i forveien med Reed, hadde gått seg ville på vei tilbake til følget. Da de ble funnet var de én dag unna å spise hestene sine.{{sfn|Stuart|1988|p=36–39}}

=== Great Salt Lake-ørkenen ===
[[Fil:Butte in Great Salt Lake Desert-750px.JPG|miniatyr|Great Salt Lake-ørkenen]]
Luke Halloran døde av [[tuberkulose]] 25. august. Et par dager senere fant gruppen et ødelagt og flisete brev fra Hastings. Brevet indikerte at de hadde to vanskelige reisedager og -netter foran seg uten gress eller vann. Følget lot oksene hvile og forberedte seg på etappen.{{sfn|Rarick|2008|p=70–71}} Etter 36 timer ga de seg i vei, og begynte med å komme seg over en ås på 300 meter (1 000 fot). Fra toppen av åsen så de ut over en tørr, tom slette, helt flat og dekket av salt, større enn den de nettopp hadde krysset,{{sfn|Stuart|1988|p=40–44}} og «ett av de mest ugjestmilde stedene på jorden», ifølge Rarick.{{sfn|Rarick|2008|p=69}} Oksene var allerede slitne, og de var nesten tomme for vann.{{sfn|Stuart|1988|p=40–44}}

Gruppen fortsatte den 30. august, de hadde ingen andre valg. I varmen om dagen steg fuktigheten under saltskorpen opp og forvandlet den til en klissete grøt. Vognhjulene sank ned i den, noen ganger så dypt som til [[Nav (hjul)|navene]]. Dagene var brennhete og nettene kalde. Flere i gruppen hallusinerte sjøer og vogntog og trodde de endelig hadde tatt igjen Hastings. Etter tre dager var det tomt for vann, og enkelte koblet oksene fra vognene for å skynde seg å finne drikke. Noen av krøtterne var så svekkede at de ble forlatt i åkene og oppgitt. Ni av Reed sine ti okser løsreiv seg, gale av tørst, og løp i vei utover i ørkenen. De var ikke den eneste familien som hadde mistet kyr og hester. Strabasene på reisen førte til skader det ikke var mulig å reparere på noen av vognene, men ingen mennesker hadde mistet livet. I stedet for den forespeilede todagersetappen på 64 kilometer (40 miles), hadde reisen gjennom 130 kilometer (80 miles) av Great Salt Lake-ørkenen tatt seks dager.{{sfn|Stuart|1988|p=44–50}}{{sfn|Rarick|2008|p=72–74}}<ref group="note">I 1986 prøvde en gruppe arkeologer å krysse det samme ørkenområdet, på samme årstid, i firehjulstrekkere - uten å få det til. (Rarick, s. 71)</ref>

Ingen av deltakerne hadde lengre tro på Hastingssnarveien da de kom til hektene ved vannkilder på andre siden av ørkenen.<ref group="note">Dette stedet har siden blitt kalt Donner Spring, det ligger ved foten av [[Pilot Peak]]. (Johnson, s. 31)</ref> De tilbrakte flere dager på å prøve å finne igjen kyr, hente vogner som hadde blitt satt igjen i ørkenen, og på å flytte mat og forsyninger over til andre vogner.<ref group="note">I Reeds beretning står det at mange av de reisende hadde mistet kyrene sine og prøvde å finne dem, men enkelte av de andre medlemmene trodde at de lette etter hans kyr. (Rarick, s. 74, Reeds beretning ''The Snow-Bound, Starved Emigrants of 1846 Statement by Mr. Reed, One of the Donner Company'' gjengitt i Johnson, s. 190)</ref> Reeds familie hadde tapt mest, og Reed ble mer pågående og ba alle familiene om å levere en oversikt over eiendeler og mat til ham. Han foreslo at to menn skulle reise til [[Sutter's fort|Sutter's Fort]] i California, for han hadde hørt at [[John Sutter]] var svært generøs overfor vanskeligstilte nybyggere og kunne hjelpe dem med ekstra forsyninger. Charles Stanton og William McCutchen meldte seg frivillig til å gjennomføre den farlige reisen.{{sfn|Rarick|2008|p=75–76}} De gjenværende brukbare vognene ble trukket av blandingsspann bestående av kyr, okser og [[muldyr]]. Det var midten av september, og to unge menn som hadde lett etter savnede okser meldte at det lå nok en strekning på 64 kilometer (40 miles) ørken foran dem.{{sfn|Stuart|1988|p=50–53}}

Husdyrene var nå utslitte og magre, men Donnerfølget krysset den neste ørkenstrekningen uten større problemer. Reisen så ut til å bli enklere, særlig gjennom dalen langsmed [[Ruby mountains|Ruby Mountains]]. Til tross for at de nå nesten hatet Hastings hadde de ikke noe annet valg enn å følge i sporene hans, som nå var flere uker gamle. 26. september, to måneder etter at de startet på Hastingssnarveien, kom Donnerfølget tilbake til den vanlige Oregonruten langs en elv som skulle bli kjent som [[Humboldt (elv)|Humboldtelven]]. Snarveien hadde trolig kostet dem én måned.{{sfn|Stuart|1988|p=54-58}}{{sfn|Rarick|2008|p=78–81}}