Redigerer Domitian (avsnitt)

=== Keiser ===
Han hadde utmerket seg som dikter og ikke som kriger da han overtok keiserembetet i år 81, bare 30 år gammel. I sin første tid ved makten ble han ikke beskyldt for noe verre enn at han satt på rommet sitt og spiddet fluer med sin [[penn|stylus]]. Han forfattet et verk om hårets skjønnhet og verdighet, enda han selv var skallet og som oftest gikk med parykk. Verket er ikke bevart, men er sitert av [[Sueton]]. Etter hvert kom han i konflikt med [[det romerske senat]], som han også bad om råd om tilberedning av fisk.<ref>Kirsti Gulowsen og Olaf Steen: ''Roma'' (s. 96-97), Dreyers forlag, Oslo 2016, {{ISBN|978-82-8265-160-8}}</ref>

Men han viste seg å bli en dyktig administrator og gikk meget hardt ut mot korrupsjon. Han rettet også oppdragende tiltak mot romerne, blant annet ved å forby [[kastrering]] av menn og straffe homoseksuell praksis blant senatorene. 

Domitian ble snart kjent for å være streng i retts- og moralspørsmål. Han viste ikke tilbørlig respekt for senatet og det gamle [[romerske republikk|republikanske]] hierarkiet. Da han anså senatets funksjon som keiserens rådgivere for å være tomme formaliteter, begynte senatet raskt å mislike ham. Dessuten forflyttet Romas maktsentrum seg gradvis fra senatet til keiserhoffet, og stadig flere ikke-romere fikk politisk innflytelse. I én gruppe var han likevel svært populær: soldatene. Han satte opp lønnen deres fra 300 til 400 [[sestertius|sestertier]].<ref>Chris Scarre: ''Chronicle of the roman emperors'', London 1995, s. 77–80</ref>

Domitian begav seg ut på to krigstog. Det ene var mot [[chatti]]ene, et germansk folk hjemmehørende bak [[Rhinen|Rhinfronten]], det andre var mot [[dakerne]] som hadde tatt seg inn i riket og drept en romersk guvernør. Ingen av felttogene førte til nye erobringer.<ref>Chris Scarre: ''Chronicle of the Roman Emperors'', London 1995, s. 81–82</ref>

Han giftet seg med Domitia Longina som alt var gift Aelius Lamia.<ref>[https://web.archive.org/web/20141008005052/http://www.fordham.edu/Halsall/ancient/suet-domitian-rolfe.asp ''De Vita Caesarum; Domitianus''] [[Sueton]]</ref> 

Som keiser ble Domitian stadig mer mistenksom. I år 87 ble det avslørt en konspirasjon mot ham blant en gruppe senatorer, og i 89 ble det innledet et mislykket opprør av [[Germania Superior]]s guvernør Lucius Antoninus Saturninus. Mot slutten av år 93 førte Domitians mistenksomhet til et utbrudd mot senatorer, [[equites]] (riddere) og administratorer som førte til henrettelser og landsforvisninger. Han er blitt tillagt følgende utsagn: «''En keiser som ikke må henrette folk, er ikke en god keiser, men en heldig keiser.''» Det ble at han kunne finne på å la middagsgjestene henrette uten noe forvarsel. Han innførte en omfattende keiserdyrkelse, et effektivt spionasje- og terrorsystem, viste seg mistroisk overfor senatet og sin egen familie, og foretok henrettelser av enhver antatt motstander. 

Blant de henrettede var Salvius Cocceianus, fordi han hadde markert fødselsdagen til sin farbror, keiser [[Otho]]; Mettius Pompusianus fordi han bar rundt med seg et verdenskart på [[pergament]], og hadde gitt to av sine slaver navnene Mago og Hannibal; Sallustius Lucullus, guvernøren i Britannia, for å latt noen lanser kalles «lukulliske» etter seg selv; Junius Rusticus fordi han hadde publisert lovtaler over Paetus Thrasea og Helvidius Priscus, og kalt dem de mest helstøpte blant menn; på denne bakgrunn forviste Domitian alle filosofer fra Italia.<ref>[https://web.archive.org/web/20141008005052/http://www.fordham.edu/Halsall/ancient/suet-domitian-rolfe.asp Sueton: ''De Vita Caesarum; Domitianus'']</ref> Han iverksatte også betydelige kristenforfølgelser, mer omfattende enn Neros, en terror som også gikk ut over [[jøder]]. Det er likevel usikkerhet rundt beretningene om kristenforfølgelsene hans, som det ikke er funnet bevis for.

I 96 ble han knivstukket og drept av en sammensvergelse som omfattet hans hustru Longina og flere offiserer. En skriver hadde gått med ene armen bandasjert i flere dager, med en dolk gjemt inni.<ref>Kirsti Gulowsen og Olaf Steen: ''Roma'' (s. 97)</ref> Hæren sørget over ham, men senatet var fornøyd med at skrekkveldet var over, og at neste keiser skulle bli senatoren [[Nerva]].<ref>Chris Scarre: ''Chronicle of the Roman Emperors'', London 1995, s. 83</ref>