Redigerer Djibouti (avsnitt)

===Selvstendighet===
[[File:Djibouti Ville.jpg|thumb|300px|Byen Djibouti.]]
27. juni 1977 ble Republikken Djibouti selvstendig, og 20. september samme år ble det medlem av [[FN]]. Perioden etter selvstendigheten har vært preget av uroligheter mellom folkegruppene afarene og issaene. Den første presidenten, LPAI-lederen [[Hassan Gouled Aptidon]] greide til en viss grad å begrense urolighetene med sitt ettpartistyre. I 1979 etterfulgte Rassemblement populaire pour le progrès (RPP) LPAI, og Gouled ble valgt til president uten motkandidat.

I [[1980-årene]] var all politisk opposisjon forbudt, og måtte derfor operere i all hemmelighet. I 1986 flyktet tidligere statsråd [[Aden Robleh Awalleh]] til Etiopia der han etablerte opposisjonsgruppen Mouvement national djiboutien pour ĺinstauration de la démocratie (MNDID). I 1989 utviklet det seg voldelige motsetninger mellom etniske grupper i hovedstaden Djibouti Ville og i den afar-dominerte byen Tadjourah, med økene spenninger i afar-områdene. Også året etter var det etniske sammenstøt i hovedstaden.

Ved inngangen til [[1990-årene]] ble motstanden mot Gouleds regime skjerpet, og i 1990 gikk Front démocratique pour la libération de Djibouti (FDLD) sammen med MNDD i en felles front, Union des mouvements démocratiques (UMD). Dette var første gang to politiske grupper med basis i hver av de to etniske gruppene afar og issa gikk sammen for en felles sak. 

Konflikten mellom de to etniske gruppene utviklet seg i første halvdel av 1990-årene til en borgerkrig, da særlig Front pour la restauration de l'unité et de la démocratie (FRUD), som bestod av tre militante afar-grupper, grep til våpen mot Gouleds regime 1991. Året etter tok FRUD kontroll over flere deler av landet, særlig i nord, noe som førte til at presidenten påkalte militærhjelp fra Frankrike, som plasserte soldater flere steder i landet. Gouled hevdet at opprørerne var støttet av Etiopia, og den djiboutiske hæren økte i 1990-årene fra 2500 til 25 000 mann. FRUD signerte en fredsavtale med regjeringen i 1994, og mesteparten av volden opphørte. Tilstandene var imidlertid ikke helt rolige før frem til 2001.