Redigerer Discoveryekspedisjonen (avsnitt)

=== Royal Navy, Markham og Scott ===
[[Fil:Clements Markham.jpg|thumb|upright|Clements Robert Markham]]
[[Fil:Scott of the Antarctic crop.jpg|thumb|upright|Kaptein Robert Falcon Scott, leder for Discovery-ekspedisjonen.]]
Polarforskning var blitt [[Royal Navy]]s ansvarsområde i fredstiden som fulgte etter [[Napoleonskrigene]], med [[John Barrow]], [[Admiralitetet (Storbritannia)|admiralitetets]] annensekretær som pådriver.<ref>Crane, s. 67</ref>  Etter [[John Franklin]]s [[Franklins fortapte ekspedisjon|tapte ekspedisjon]] i 1845, og de mange resultatløse søkene som fulgte, avtok Marinens interesse for polare strøk. Senere kom dessuten problemene under [[George Nares]]' Nordpol-ekspedisjon i 1874&ndash;76, og Nares egen erklæring om at [[Nordpolen]] var «umulig», så til slutt besluttet admiralitetet at ytterligere oppdrag i polarstrøkene ville være farlig, dyrt og fåfengt.<ref>Jones, s. 50</ref> 

[[Royal Geographical Society]]s sekretær [[Clements Markham]] var en tidligere marineoffiser som hadde tjenestegjort på en av leteekspedisjonene etter Franklin i 1851.<ref>Preston, s. 15</ref> Han hadde også fulgt Nares på en del av ekspedisjonen, og ble talsmann for at marinen skulle gjenoppta sin historiske rolle.<ref>Markham, s. 233–42</ref> En mulighet åpnet seg da den prominente biologen [[John Murray (oseanograf)|John Murray]], som deltok under [[Challengerekspedisjonen]] og dermed hadde førstehånds erfaring fra antarktiske farvann, i november 1893 presenterte  et skriv med tittelen ''The Renewal of Antarctic Exploration'' («Gjenopptakelse av antarktiske ekspedisjoner»). I skrivet oppfordret han til å utruste en ekspedisjon i full skala med den  hensikt å fremme britisk vitenskap.<ref name="J56">Jones, s. 56&ndash;58</ref> 

Murray fikk sterk støtte både av Markham og av Royal Society, Englands fremste vitenskapelige organisasjon. RGS og Royal Society opprettet en felles komité som fikk i oppdrag å avgjøre hvilken form ekspedisjonen skulle ha. En del av komitemedlemmene motarbeidet Markhams visjon om en stor marineoperasjon i stil med Ross og Franklin, men Markhams sto så hardnakket på sitt at ekspedisjonen i stor grad ble formet etter hans ønsker. Hans fetter og biograf skrev senere at ekspedisjonen var «skapt i hans hjerne, resultatet av hans energiske utholdenhet».<ref>"the creation of his brain, the product of his persistent energy".</ref><ref name="J56" />

Markham hadde lenge hatt for vane å notere seg unge lovende sjøoffiserer som kunne ha de kvalitetene som trengtes for å ta ansvar under eventuelle polarekspedisjoner. Han hadde først observert kadetten Robert Falcon Scott i 1887 da han tjenestegjorde på [[HMS «Rover»]] i [[Saint Kitts]], og hadde lagt ham på minnet. Tretten år senere var Scott, som nå var torpedoløytnant på [[HMS «Majestic» (1895)|HMS «Majestic»]], på utkikk etter muligheter for karrieremessig avansement, og etter et møte med Markham i London, søkte han på posten som ekspedisjonens leder. Scott hadde lenge vært i Markhams tanker, og selv om han ikke alltid hadde vært førstevalget for denne oppgaven, hadde flere av de andre favorittkandidatene nå etter Markhams syn blitt for gamle, eller var opptatt på annet hold.<ref>Crane, s. 82&ndash;83</ref> Med Markhams avgjørende støtte i ryggen ble Scott den [[25. mai]] 1900 utnevnt, og kort tid etter forfremmet til [[kommandørkaptein]].