Redigerer Det romerske kongedømme (avsnitt)

== Politiske institusjoner ==
I løpet av Romas første år ble byen styrt av et monarki av konger ([[latin]] ''rex''). Kongene, ikke inkludert den legendariske [[Romulus]] som fikk posisjonen ved å være byens [[myte|mytiske]] grunnlegger, ble alle valgt av Romas befolkning på livstid og hvor ingen av kongene trengte å støtte seg på militærmakt for å skaffe seg tronen. Selv om det ikke er noen referanser til at kongeverdigheten gikk i arv ved valget av de fire første kongene, begynte kongeverdigheten å gå i arv gjennom den tidligere kongens kvinnelige familiemedlemmer fra den femte kongen, [[Tarquinius Priscus]]. Av den grunn kunne [[antikken]]s historikere hevde at kongen ble valgt på grunn av sine personlige egenskaper, og ikke på grunn av avstamming.

Historikerne i oldtidens Roma har hatt problemer med å avgjøre hvilken makt kongene hadde, og sidestiller makten deres med deres republikanske motparters posisjoner: [[Romersk konsul|Konsul]]ene. En del moderne forfattere antar at den høyeste makt i Roma lå i hendene på folket, og at kongen kun var øverste leder for senatet og folket. Andre antar at kongen hadde eneveldig makt, og at senatet og folket bare kunne begrense hans avgjørelser.

Han var imidlertid ledende [[augur]] som tok varsler, og ingen offentlige gjøremål kunne utføres uten at gudenes vilje ble gjort kjent ved fuglenes flukt og tolkning av offerdyrenes innvoller. Dette gjorde kongen til leder for den [[romersk mytologi|nasjonale religion]] og øverste religiøse leder. Han kontrollerte den [[romerske kalender]] og alle religiøse seremonier og utnevnte mindre religiøse embeter og embetsmenn. Romulus innsatte augurene og skal ha blitt ansett som den beste auguren. På samme måte innsatte kong [[Numa Pompilius]] ''pontifexene'' (prestene) og la grunnlag for Romas religionsutøvelse. 

Utenfor sin religiøse autoritet ble kongen gitt øverste militære og dømmende autoritet ved bruk av ''[[imperium]]''. Kongenes ''imperium'' ble gitt på livstid og beskyttet ham for rettforfølgelse. Han var den eneste i Roma med ''imperium'', og ga ham full kontroll som kommandant over alle romerske [[romersk legion|legioner]]. I kongetiden fantes ikke lovene som beskyttet borgerne mot misbruk fra [[magistrat]]er med ''imperium.

Kongen var også øverste dommer i Roma. Selv om han kunne utnevne ''pontifexer'' som mindre dommere, hadde han suveren autoritet i saker som ble fremlagt for ham, både sivile og kriminelle. Dette gjorde kongen suveren både i krig og fred. Et råd hjalp kongen i alle saker, men hadde ikke makt til å tilsidesette hans avgjørelser, selv om det mulig de kunne påankes av [[patrisiere]] møter i [[Kurieforsamlingen|kurien]]. 

Kongen hadde makt til enten å utnevne eller nominere alle embetsmenn. Kongen utnevnte en ''[[tribun|tribunus celerum]]'' til å tjene som tribun over ''ramnes''-stammen i Roma, men også som kommandant over kongens personlige livvakt i likhet med de [romerske keiser og [[pretorianergarden]]. Kongen måtte utnevne tribunen etter at han overtok makten og tribunen forlot embetet når kongen døde. Tribunen var nestkommanderende etter kongen og hadde også makten til å sammenkalle Curiate-forsamlingen og legge lovforslag frem for den.

Et annet embete utnevnt av kongen var ''[[prefekt|praefectus urbanus]]'' som fungerte som byens vokter. Når kongen var borte fra byen, hadde prefekten hele kongens makt og muligheter, han hadde til og med imperium mens han var i byen. Kongen fikk til og med makten til å være den eneste personen med rett til å utnevne patrisiere til senatet for å fungere som senatorer.

Under kongene hadde senatet og ''curiate''-forsamlingen veldig lite makt og autoritet, De var ikke uavhengige forsamlinger med rett til å møtes og diskutere statens spørsmål. De kunne bare kalles sammen av kongen og kunne bare diskutere sakene kongen la frem for dem. Mens Curiate hadde makt til å godkjenne lover lagt frem av kongen, var senatet bare et æresråd for kongen. De kunne gi kongen råd om hans gjøremål, men hadde ingen midler til å hindre ham fra å gjøre noe. Det eneste kongen ikke kunne gjøre uten godkjennelse i senatet, var å erklære krig mot andre nasjoner.

Symbolene for kongen i Roma var tolv [[liktor]]er som hevet ''[[fasces]]'' med øks (også en etruskisk arv), retten til å sitte på en ''curule''-stol og kle seg i [[purpur]]rød kappe (''[[toga picta]]''), røde sko og et hvitt [[diadem]]. Av disse symbolene var den purpurfargede kappen det viktigste, og purpur var lenge en farge forbeholdt konger.