Redigerer Det norske landssvikoppgjøret (avsnitt)

=== Rettsoppgjør i andre land ===

Over hele [[Europa]] hadde det i løpet av krigen bygget seg opp forbitrelse og hat i deler av befolkningen mot [[nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistene]] og deres medhjelpere. I de berørte land ble personer som hadde samarbeidet med tyskerne forfulgt etter krigen. 

I Tyskland arrangerte [[De allierte (andre verdenskrig)|de allierte]] et særskilt tribunal, [[Nürnbergprosessen]], som fikk som oppgave å dømme tyske krigsforbrytere. 

I [[Frankrike]] regner man med at rundt {{formatnum:9000}} antatte kollaboratører ble summarisk henrettet uten [[rettergang]].<ref>{{Kilde avis|tittel=Opinion {{!}} Vichy on Trial|url=https://www.nytimes.com/1997/10/16/opinion/vichy-on-trial.html|avis=The New York Times|dato=1997-10-16|besøksdato=2023-05-16|issn=0362-4331|språk=en-US|fornavn=Robert O.|etternavn=Paxton}}</ref> 6.763 ble dømt til døden ved franske [[domstol]]er fra 1944 til 1951, for landssvik og andre lovbrudd ({{formatnum:3910}} ble dømt ''[[in absentia]]''). 791 henrettelser ble gjennomført.Særlig kjent [[Pierre Laval]] og [[Robert Brasillach]]. {{formatnum:49723}} personer ble dømt til tap av statsborgerlige rettigheter.<ref>[[Tony Judt]]: ''A History of Europe Since 1945'' (s. 46), Pimlico, London 2007</ref> I [[Tsjekkoslovakia]] (til kommunistenes maktovertakelse i 1948) ble 723 personer dømt til døden, av disse ble 686 fullbyrdet (95 %), noe som er den høyeste andelen fullbyrdete dødsstraffer i [[etterkrigstiden]]s rettsoppgjør. Frankrike hadde det største antallet dødsdommer. I Frankrike ble 791 av 7.037 (11 %) av dødsdommer fullbyrdet. Av dødsdommene var 4.397 ''in absentia'', og fratrukket disse ble 30 % av dødsdommene fullbyrdet.

I [[Belgia]] ble 2.940 dømt til døden, og av disse ble 242 fullbyrdet. I [[Slovakia]] ble 27 av 65 dødsdommer fullbyrdet. I [[Danmark]] ble 78 dømt til døden, og 46 faktisk henrettet. I [[Ungarn]] ble 476 dømt til døden og 189 henrettet.<ref>Frommer, Benjamin: ''National cleansing. Retribution against Nazi collaborators in postwar Czechoslovakia.'' Cambridge, United Kingdom: Cambridge University Press, 2005, s. 63–98 (særlig tabell 1 s. 91). ISBN 0521810671.</ref>

Et fellestrekk ved rettsoppgjørene i de fleste land var at straffeutmålingene i løpet av prosessen ble mildere. Det vakte protester at de små overtredelsene ble straffet uforholdsmessig hardt, mens de store slapp billigere, rett og slett fordi man startet med de enkle sakene, og disse gjaldt ofte rene overtredelser som ble dømt mens stemningen fremdeles var svært opphisset.<ref>[https://danmarkshistorien.dk/leksikon-og-kilder/vis/materiale/retsopgoeret-efter-befrielsen/ Peter Yding Brunbech: «Retsopgøret efter befrielsen i maj 1945», ''danmarkshistorien.dk'']</ref> Johs Andenæs skrev i Bergens Tidende 25. september 1995 at «Dette er ubestridt, særlig for [[frontkjemper]]nes  vedkommende, og det ble også offentlig erkjent da Justisdepartementet i januar 1948 oppnevnte et eget utvalg (Benådningsutvalget) til å få rettet på ulikheten ved nedsettelse av straffene for de tidlig dømte ved [[benådning]].»<ref>[Det urettmessige oppgjøret pkt. 14.5 https://web.archive.org/web/20201201084341/https://www.landssvik.no/Urettferdig5.htm «Etterkrigslovgivning og amnesti»]</ref>