Redigerer Det forente kongerike Storbritannia og Irland (avsnitt)

==Det nye riket==

Den katolske majoriteten i den irske befolkningen så i begynnelsen på endringen som et fremskritt, fordi de så på Det irske parlamentet som en fiendtlig innstilt forsamling. Katolikker fikk sent stemmerett, mange så sent som i [[1794]], og de var ikke valgbare til parlamentet. Det katolske hierarkiet støttet også unionen. Men da Georg III valgte å blokkere muligheten for katolsk frigjøring undergravde dette støtten for unionen og førte til at begge sider i det irske samfunnet vendte seg mot den. 

[[Fil:Daniel O'Connell - Project Gutenberg 13103.jpg|thumb|Daniel O'Connell bidro til en kraftig svekkelse av unionen]]
I [[1829]] kom den katolske frigjøringen etter en kampanje ledet av [[Daniel O'Connell]], et parlamentsmedlem for [[Clare (grevskap)|Clare]] som ikke kunne avlegge ''[[Oath of Supremacy]]'' av religiøse grunner. Dette kom for sent til at det vekket ny entusiasme for unionen. I stedet anså den katolske befolkningen at det mest negative ved det gamle parlamentet nå var fjernet, og at man nå kunne gjenopprette et irsk parlament med deltagelse fra begge religiøse grupper. Dermed fulgte fra 1829 et stadig sterkere krav om et eget irsk parlament. Denne kampanjen lyktes ikke; unionen ble opphevet av andre årsaker. 
 
Senere irske ledere, som [[Charles Stewart Parnell]], drev kampanjer for en annen styreform, ''[[Home Rule]]'', hvor Irland ville være en [[Autonomi (politikk)|autonom]] enhet innenfor kongeriket. Dette ble nesten oppnådd under statsminister [[William Ewart Gladstone]] i [[1880-årene]], men forslaget ble nedstemt i parlamentet, og saken ble lagt i dvale da [[Det konservative parti (Storbritannia)|de konservative]] kom til makten. Den stadige utsettelsen av spørsmålet var grobunn for økt politisk vold og et krav om full uavhengighet.