Redigerer Det fjerde korstog (avsnitt)

== Omveg til Konstantinopel ==
[[Fil:Eugène Ferdinand Victor Delacroix 012.jpg|thumb|300px|''Korsfarernes inntog i Konstantinopel'', maleri av [[Eugène Delacroix]], 1840. Den mest betryktede handlingen til det fjerde korstoget var plyndringen av den kristne byen [[Konstantinopel]].]]
Bonifatius av Monferrato hadde i mellomtiden forlatt flåten før den seilte fra Venezia for å besøke sin fetter [[Filip av Schwaben]]. Grunnene for hans besøk er omdiskutert; han kan ha forstått venetianernes planer og forsøkt å unngå bannlysning, eller han kan ha ønsket å møte den bysantinske prins [[Alexios IV Angelos|Alexios]], svoger av Filip og sønn av den nylig avsatte bysantinske keiser [[Isak II Angelos]]. Alexios hadde flyktet til Filip da hans far ble veltet overende i 1195, men det er ukjent om Bonifatius kjente til at prinsen var ved Filips hoff. Der tilbød uansett Alexios hele 200 000 sølvmerker, 10 000 menn for å hjelpe korsfarerne, vedlikehold av 500 riddere i [[Det hellige land]], tjenesten til den bysantinske flåten for å frakte korsfarerne til Egypt og legge den gresk-ortodokse kirke under den romersk-katolske kirke om korsfarerne seilte til Bysants og fjernet den regjerende keiser [[Alexios III Angelos]]. Det var et fristende tilbud for et foretak uten midler. Gresk-latinske forbindelser hadde vært komplisert helt siden [[Det store skisma 1054|Det store skisma]] av [[1054]].

Latinerne fra det [[Første korstog|første]], [[Andre korstog|andre]] og [[tredje korstog]] hadde vært fiendtlig innstilt til Konstantinopel på deres veg til Det hellige land hvor grekerne hadde blitt beskyldt for å ha forrådt korsfarerne til [[Tyrkere|tyrkerne]]. Et stort antall venetianske handelsmenn hadde også blitt angrepet og utvist i løpet av de anti-latinske opptøyene i Konstantinopel i 1182. Imidlertid betydde prinsens forslag at han selv ble gjeninnsatt på tronen, og ikke at hans hovedstad skulle bli herjet da greve Bonifatius inngikk avtalen. Alexios IV reiste tilbake sammen med markien for å reiste sammen med flåten til [[Korfu]] etter å ha seilt fra Zadar. De øvrige korsfarerlederne aksepterte etterhvert planen. Det var dog mange ledere av ulik rank som ikke ønsket å ha noe med planen å gjøre, og mange deserterte. Flåten besto av 60 krigsgalleier, 100 hestetransportskip og 50 større transportskip – hele flåten var bemannet med 8 000 venetianske rorere og sjøfolk og den nådde Konstantinopel i slutten av juni 1203.<ref name="venetians">Madden, T.: ''Crusades: The Illustrated History'', 105</ref> I tillegg var det 300 beleiringsmaskiner som ble fraktet ombord i flåten.<ref name="siege">Phillips, J.: ''The Fourth Crusade and the Sack of Constantinople'', 113</ref>

Da det fjerde korstoget nådde fram til Konstantinopel hadde byen en befolkning på 150 000 mennesker, en garnison på 30 000 soldater, blant annet også 5 000 væringer, og en flåte på 20 galleier.<ref name="byzantines">Phillips, J.: ''The Fourth Crusade and the Sack of Constantinople'', side 159</ref> Korsfarernes opprinnelige motiv var å gjeninnsette [[Isak II Angelos]] på den bysantinske tronen slik at de kunne få den støtte som de var blitt lovet. [[Conon de Béthune]] avleverte denne beskjeden til [[Lombardia]]s sendebud som ble sent til den regjerende keiser [[Alexios III Angelos]] som hadde avsatt sin bror Isak. Borgerne av Konstantinopel var ikke opptatt av den avsatte keiser og hans landsforviste sønn; tronrøvere skjedde ofte i bysantinsk politikk, og denne gangen hadde tronen uansett forblitt i den samme familien.

Korsfarerne seilte langs Konstantinopel med 10 galleier for å vise fram prinsen, men fra Konstantinopels bymurer ble korsfarerne hånt og spottet av borgerne, noe som forbauset dem da de hadde blitt lovt at prinsen ville bli varmt ønsket tilbake.<ref name="taunt">Phillips, J.: ''The Fourth Crusade and the Sack of Constantinople'', side 164</ref> Først angrep, erobret og herjet korsfarerne byene [[Chalcedon]] og [[Chrysopolis]], og deretter beseiret de 500 bysantinske kavalerisoldater i kamp med kun 80 [[Frankere|frankiske]] riddere.<ref name="battle">Phillips, J.: ''The Fourth Crusade and the Sack of Constantinople'', side 162</ref>