Redigerer Det engelske kaos under Stefan (avsnitt)

=== Etterfølgelse ===
[[Fil:StepanAngl.jpg|thumb|Framstilling fra 1200-tallet av kroningen av Stefan som Englands konge.]]

Etter at Henrik var død ble den engelske tronen overtatt, ikke av hans datter Maud, men av Stefan av Blois, noe som førte til innbyrdeskrig. Stefan var sønn av [[Stefan, greve av Blois|Stefan-Henrik av Blois]], en av de mektige grevene i nordlige Frankrike, og [[Adela av Normandie]], en av døtrene til [[Vilhelm erobreren]]. Stefan og Maud var således søskenbarn. Hans foreldre hadde alliert seg med Henrik, og Stefan som en yngre sønn uten egne besittelser, ble Henriks klient, reiste som en del av hans hoff og tjenestegjorde i hans hær.<ref>King (2010), s. 13.</ref> I gjenytelse fikk han landområder og ble gift med [[Matilda av Boulogne]] i 1125, datter og eneste arving av grevskapet Boulogne, som eide den viktige kontinentale havnen i byen [[Boulogne-sur-Mer]], og store eiendommer nordvestlige og sørøstlige England.<ref>Davis (1977), s. 8.</ref> Ved 1135 var Stefan en godt etablert person i det anglo-normanniske samfunnet, mens hans yngre bror [[Henrik av Blois]] var på vei opp, ble [[Winchester bispedømme|biskop av Winchester]] og den nest rikeste mannen i England etter kongen.<ref>King (2010), s. 29.</ref> Henrik av Blois var ivrig etter å reversere hva han mente var en inntrenging av de normanniske kongene til kirkens rettigheter.<ref>Stringer (1993), s. 66.</ref>

Da nyheten om Henriks død begynte å spre seg var det mange mulige som kunne kreve tronen som ikke var godt plassert for å svare. Geoffrey og Matilda var i Anjou, og havnet i den vanskelig situasjon at de støttet opprørere mot den kongelige hæren, som inkluderte en rekke av Mauds tilhengere, inkludert Robert av Gloucester.<ref name="Barlow_162"/> Mange av disse adelige hadde sverget ed på å bli værende i Normandie inntil kongen var anstendig begravd, noe som forhindret dem å reise til England.<ref>Crouch (2002), s. 246.</ref> Geoffrey og Maud grep uansett anledningen til å marsjere inn i sørlige Normandie og ta kontroll over en rekke viktige festninger, før de ikke var i stand til å avansere videre.<ref>Chibnall (1993), s. 66–67.</ref> Stefans eldre bror [[Theobald V av Blois]], som hadde etterfulgt sin far som greve, var enda lengre sør, i [[Blois]].<ref name="Barlow_163-164">Barlow (1999), s. 163-164.</ref>

Stefn var imidlertid beleilig plassert i Boulogne, og da nyheten om Henriks død nådde ham reiste han øyeblikkelig over til England, fulgt av sin militære husholdning. Robert av Gloucester hadde plassert ut garnisoner ved havnene i Dover og Canterbury og en del redegjørelser antyder at de nektet Stefan adgang da han kom.<ref>Barlow (1999), s. 163; King (2010), s. 43.</ref> Uansett nådde antagelig Stefan fram til sin egen eiendom ved utkanten av London ved den 8. desember og i løpet av den neste uken begynte han å gripe maken i England.<ref>King (2010), s. 43.</ref>

Borgerne i London hadde tradisjonelt krevd retten til å velge Englands konge, og de utropte Stefan til den nye monarken, antagelig i håp om at han ville gi byen nye rettigheter og privilegier tilbake.<ref>King (2010), s. 45.</ref> Henrik av Blois ga kirkens støtte til Stefan: han var i stand til å komme seg videre til Winchester

Stefan fikk kirkens støtte av Henrik av Blois og dro videre til Winchester, hvor Roger, som var både biskop av Salisbury rikets kansler, beordret at den kongelige skattekiste skulle utleveres til Stefan.<ref>King (2010), s. 45-46.</ref> Den 15. desember forhandlet Henrik av Blois en avtale med Stefan om at den nye kongen skulle gi store friheter og privilegier til kirken i bytte for at erkebiskopen av Canterbury og pavens legat støttet hans overtagelse av tronen.<ref>King (2010), s. 46.</ref> Det var et lite problem med den religiøs ed som Stefan hadde sverget for å støtte keiserinne Maud, men Henrik av Blois argumenterte overbevisende at den avdøde kongen hadde tatt feil i insistere at hans hoff skulle ta denne eden.<ref name="Crouch_247">Crouch (2002), s. 247.</ref> I tillegg hadde den avdøde kongen kun insistert på at eden skulle beskytte kongerikets stabilitet, og i lyset av det kaoset som nå kunne skje, var det rettferdig at Stefan ignorerte eden.<ref name="Crouch_247"/> Henrik overtalte også Hugh Bigod, den avdøde kongens kongelige stuert, om å sverge at kongen hadde endret oppfatning om etterfølgelsen på sitt dødsleie og navngitt Stefan framfor Maud.<ref name="Crouch_247"/> Stefans kroning ble gjennomført en uke senere ved [[Westminster Abbey]] den 26. desember.<ref>King (2010), s. 47.</ref>

I mellomtiden hadde den normanniske adelen samlet seg i [[Le Neubourg]] for å diskutere om de skulle erklære [[Theobald II, greve av Champagne]], som konge, det vil si Stefans eldre bror, antagelig som følge av at de hørte at Stefan samlet støtte i England.<ref>King (2010), s. 46-47.</ref> Normannerne argumenterte at greven, som den eldste sønnesønn av Vilhelm erobreren, hadde det mest gyldige kravet på kongedømmet og hertugdømmet, og var uten tvil lettere for dem å godta enn keiserinne Maud.<ref name="Barlow_163-164"/> Theobald møtte de normanniske baronene og Robert av Gloucester i [[Lisieux]] den 21. desember, men deres diskusjoner ble avbrutt av de plutselige nyhetene fra England at Stefans kroning ville skje den neste dagen.<ref>King (2010), s. 47; Barlow (1999), s. 163.</ref> Theobald gikk da med på baronenes forslag om han skulle bli gjort til konge, kun for å oppdage at hans tidligere støtte allerede hadde begynte forsvinne. Baronene var ikke forberedt på å støtte en deling av England og Normandie ved å motsette seg Stefan.<ref>Barlow (1999), s. 163.</ref> Stefan ga deretter Theobald en finansiell kompensasjon til Theobald som deretter dro tilbake til Blois og støttet den yngre brorens kongskrav.<ref>Barlow (1999), s. 163; Carpenter (2004), s. 168.</ref><ref>Hendelsene i Normandie er mindre godt nedtegnet enn andre, og den nøyaktige rekkefølge av hendelsene er mindre sikre. Eksempelvis har historikeren Robert Helmerichs pekt på en del selvmotsigelser i disse redegjørelsene. En del historikere, som eksempelvis David Crouch og Helmerichs, har argumentert for at de er sannsynlig at Theobald og Stefan hadde inngått en privat avtale om ta tronen da Henrik I døde. Jf. Helmerichs (2001), s. 136–137; Crouch (2002), s. 245.</ref>