Redigerer Det andre slaget om El Alamein (avsnitt)

== Aksestyrkenes plan ==
[[Fil:2 Battle of El Alamein 001.png|thumb|right|400px|Styrkenes plassering før slagets begynnelse]]
Etter nederlaget i [[slaget ved Alam el Halfa]] var aksestyrkene alvorlig nedslitte. De tyske og italienske armeer hadde for lange forsyningsveier, var utmattede og var avhengige av erobrede allierte forsyninger og utstyr. På tross av Rommels suksesser var situasjonen hurtig iferd med å endre seg til ugunst for ham, da han ikke mottok vesentlige forsterkninger, mens de allierte styrker i stor stil ble gjenforsynt med menn og utstyr fra [[Storbritannia]], [[India]], [[Australia]] og [[New Zealand]] foruten stridsvogner og lastbiler fra [[USA]]. Rommel fortsatte å etterlyse forsterkninger, forsyninger og brennstoff, men den tyske krigsmaskinen var fokusert på [[Østfronten]], og det ankom kun begrensede forsyninger til Nord-Afrika.

Rommel var fullt ut klar over at de britiske styrker snart ville være sterke nok til å iverksette en offensiv mot hans arme. Hans eneste håp bestod nå i at de tyske styrker, som kjempet i [[slaget om Stalingrad]], hurtig ville beseire de resterende sovjetiske styrker og rykke sydover gjennem [[Kaukasus]] og true Persia ([[Iran]]) og [[Midtøsten]]. En slik utvikling ville bety at store britiske styrker måtte sendes fra den egyptiske front for å forsterke de britiske styrkene i Persia, hvilket ville forsinke en britisk offensiv mot hans arme.

Under en slik pause kunne Rommel oppmuntre den tyske overkommando til å forsterke hans styrker så ''Panzer Armee Afrika'' og de tyske armeer som kjempet seg gjennom det sydlige [[Sovjetunionen|Sovjet]], kunne endelig beseire de britiske hærene i [[Nord-Afrika]] og Midtøsten.

I mellomtiden hadde hans styrker gravd seg ned og ventet på et mulig angrep fra de britiske styrker eller [[Den røde armé]]s nederlag ved [[Stalingrad]]. De hadde utplassert omkring en halv million miner, fortrinnsvis [[Teller-mine|anti-stridsvognsminer]] sammen med mindre antipersonellminer, som [[S-mine]]r. De lå i to enorme felt som ble omtalt som «Teufelsgarten».<ref name="Bierman255" /><ref name="D254" /> Mange av disse minene var av britisk opprinnelse og hadde blitt erobret ved [[Tobruk]]. For å narre fiendtlige kjøretøyer inn i minefeltene hadde italienerne et triks med å trekke en aksel med hjul på gjennom området med et langt rep, for å lage noe som lignet ofte anvendte spor.<ref name="Bierman255" />

Rommel plasserte vekselvis tyske og italienske infanterienheter i de forreste linjer. Rommels reserver bestod av to tyske panserdivisjoner og en motorisert infanteridivisjon, samt en italiensk styrke av samme størrelse. Da de alliertes avledningsmanøver hadde virket etter hensikten, hadde Rommel spredt sine styrker ut over hele fronten i den tro, at Montgomery ville legge et likt press på hele fronten og lete etter svake punkter. Han trodde også at hovedstøtet ville komme fra syd. Når hovedangrepet satte inn trodde han på at han kunne manøvrere hurtigere enn de allierte, så han kunne konsentrere sitt forsvar mot tyngdepunktet i det britiske angrepet. Når han først hadde konsentrert sine styrker ville han på grunn av bensinmangel ikke være i stand til å flytte dem igjen.<ref>Watson (2007), s. 20</ref>