Redigerer Den venezuelanske uavhengighetskrigen (avsnitt)

==Den andre republikken==
Bolívar og de andre republikanerne fortsatte motstanden i andre deler av Spansk Amerika eller i [[Karibia]], eller organiserte [[gerilja]]bevegelser i innlandet. I [[1813]] ble Bolívar med i [[Ny-Granadas forente provinser]] (en ikke anerkjent føderasjon formet av tidligere spanske kolonier i det som i dag er [[Colombia]]) sin hær. Etter å ha vunnet en serie slag, mottok Bolívar den ny-granadiske kongressens godkjennelse for å lede en selvstendighetsstyrke inn i Venezuela i det som ble kjent som [[det glimrende felttoget]]. Samtidig invaderte [[Santiago Mariño]] landet fra øst i et selvorganisert felttog. Begge styrkene klarte raskt å beseire rojalistene i flere slag, som for eksempel i [[slaget ved Alto de Los Godos]]. Bolívar inntok [[Caracas]] [[6. august]] 1813 og proklamerte deretter [[den andre venezuelanske republikk]], som ikke ble helt anerkjent av Mariño, som brukte [[Cumaná]] som sitt hovedkvarter, selv om de to lederne samarbeidet militært. 

I 1814 led en kraftig forsterket spansk styrke først en rekke nederlag for Bolívars styrker, før de beseiret Bolívar i et avgjørende slag ved La Puerta 15. juni, og tok Caracas 16. juni, før de igjen slo Bolívar ved Aragua 18. august i et slag som kostet spanjolene 2&nbsp;000 av 10&nbsp;000 soldater, og flesteparten av patriotenes 3&nbsp;000 soldater. Bolívar og de andre lederne dro tilbake til Ny-Granada.

En stor del av motstanden mot republikken i denne perioden kom fra ''llanero''ene som bodde på de store slettene sør i landet, som ble organisert under den spanske innvandreren [[José Tomás Boves]]. Krigen ble dermed også forandret. ''Llanero''ene mislikte sterkt de urbane elite-criolloene som ledet selvstendighetsbevegelsen, og Boves' llanerohær drepte rutinemessig hvite venezuelanere. Llanerohæren jagde deretter bort patriotene fra den sentrale delen av landet. Til slutt marsjerte Boves mot Caracas, slik at republikanerne måtte flykte til den østlige delen av landet. Dette ble slutten på den andre republikken. Boves ble drept i kamp kort tid senere, men landet var igjen brakt under rojalistisk kontroll.