Redigerer Den store nordiske krig (avsnitt)

== Svenske seire ==

Fra begynnelsen av den store nordiske krig led Sverige under kong [[Karl XII av Sverige|Karl XII]]s manglende evne til å se situasjonen fra annet enn sitt personlige synspunkt. Han var så besatt av trangen til å hevne seg på sine fiender at det overskygget alle andre vurderinger. Igjen og igjen under disse atten årene med krig unnlot han å utnytte mulighetene til å oppnå en fordelaktig fred for Sverige. Første del av krigen ga Sverige en rekke seire. Danmark ble beseiret sommeren 1700 under krigens første store slag, og det så grundig at landet ikke kunne delta i krigen på flere år. Deretter fulgte Russland, som led et knusende nederlag i slaget ved [[Narva]] i november.

Etter at han hadde oppnådd å oppløse den første koalisjonen mot ham ved [[Traventhal-freden|freden i Travendal]] og seieren i Narva, så den svenske kansellipresidenten [[Bengt Gabrielsson Oxenstierna]] en gyllen mulighet til å få avsluttet krigen og etablere seg som Europas megler. Sjansen bød seg fordi andre europeiske land, særlig Frankrike og sjømaktene som stod på terskelen til [[den spanske arvefølgekrig]], ønsket tilslutning fra Sverige. På denne tiden tilbød representantene for [[Polen-Litauen]] (som anså seg som nøytrale til tross for sin konges aktive deltagelse i den anti-svenske koalisjonen) å være meglere mellom den svenske kongen og [[August II av Polen|August den sterke]]. Men Karl, som var oppsatt på å avsette August fra den polske tronen, holdt seg stolt borte og angrep [[Polen]]. Med dette endte Polens nøytralitet, og landet gikk inn i krigen på sin konges side. Fem år senere, den 24. september 1706, sluttet Karl XII likevel fred med Polen ved [[traktaten i Altranstädt]]. Men denne traktaten var ikke til fordel for Sverige, som ikke fikk noen kompensasjon for seks års krigføring, og som derfor led et politisk nederlag.