Redigerer Den skotske uavhengighetskrig (avsnitt)

=== Opptakt til krigen: 1286-1292===
[[Fil:Skottland kart.jpg|thumb|Sentrale Skottland med viktigste byer og historiske steder.]]
Etter at [[Margrete av Skottland|Margrete fra Norge]] var død, var det igjen åpen hvem som skulle ta den skotske tronen. 13 utfordrere sto frem. De to hovedutfordrerne var [[Robert Bruce, 5. lord av Annandale]] (bestefar til den framtidige kong [[Robert Bruce]]) og [[John Balliol]], lord av Galloway.

I frykt for [[borgerkrig]] mellom familiene Bruce og Balliol og deres tilhengere, skrev Vokterne til [[Edvard I av England]] og ba ham komme nordover og være upartisk dommer mellom partene. Kong Edvard så dette som den sjansen han lenge hadde ventet på til å erobre Skottland. Han hadde allerede tatt [[Wales]]. Han ville være hersker over ''alle'' De britiske øyer.

[[Fil:Edward I and II.jpg|thumb|left|upright|Edvard I og sønnen Edvard II, prins av Wales]]
I 1291 kom Edvard nordover og slo fast at han kom som overkonge av Skottland for å handle som rådgiver til etterfølgeren av den skotske krone. Den som ble skottenes konge måtte anerkjenne ham som overkonge. Det satte skottene i en vanskelig situasjon. Gjennom alle forhandlingene hadde Edvard sin profesjonelle arme stående klar i tilfelle situasjonen tilspisset seg. Skottene fikk tre uker på å bestemme seg. Men uten konge og uten en hærstyrke tilgjengelig hadde skottene ikke noe valg. De godtok Edvard som overkonge og ville akseptere hans råd. Deres beslutning kan ha vært influert av at majoriteten av de skotske adelsmennene hadde store eiendommer i England som ville ha gått tapt om de avviste Edvard.

Den 11. juni ga Edvard I, i egenskap som skotsk overkonge, ordre om alle skotske festninger og slott skulle på «temporær basis» være under hans kontroll og at alle skotske tjenestemenn skulle gå av og at nye ville bli innsatt av ham selv. To dager senere samlet Vokterne og de ledende skotske adelsmenn seg i [[Upsettlington]] for å sverge troskap til kong Edvard som deres overkonge. Alle skotter ble også pålagt å betale skatt til Edvard, enten personlig eller ved et av de utpekte stedene innen 27. juli 1291.

Det var 13 møter fra mai til august 1291 i [[Berwick-upon-Tweed|Berwick]] hvor utfordrerne til tronen redegjorde for sine krav foran Edvard i det som ble husket som Den store anledningen (''the Great Cause''). Kravene til de fleste ble avvist ettersom deres tilhørighet til tronen var av illegitim avstamming. Valget sto igjen mellom Balliol, Bruce og [[John de Hastings, 2. baron Hastings]].

Hastings ønsket at kongedømmet skulle bli delt i tre like store deler mellom de tre mennene, mens både Bruce og Balliol slo fast at riket var udelelig. Skottene ønsket å holde landet samlet, og Hastings ble derfor diskvalifisert.

Den 3. august ba Edvard både Balliol og Bruce om å velge 40 dommere hver, mens hans selv ville ha 24 til å avgjøre tvisten. Det ble så en utsettelse til juni 1292. Da de kom sammen klarte de 104 dommerne ikke gjøre et klart valg. Det ble en ny utsettelse inntil 10. oktober 1292, og denne gangen fikk Edvard dommerne til å bli enes om at ''han'' – som overkonge – hadde retten til å tildele kongeverdigheten på samme måte som han kunne tildele et baroni eller et grevskap.