Redigerer Den kinesiske patriotiske katolske forening (avsnitt)

===1957-1966: Fra stiftelsen av Den kinesiske patriotiske katolske forening til kulturrevolusjonen===
I mars [[1957]] ble det offentliggjort at katolske patriotiske foreninger var etablert 200 steder i Kina. I juni/juli 1957 møttes deres utsendinger, over 200 av dem, til stiftelseskongress i Beijing for Den kinesiske patriotiske katolske forening. Etter en studiesesjon om [[Mao Zedong]]s ''Om den riktige behandlinga av motsigelser i folket'' (februar 1957) valgte de til sin leder erkebiskop [[Ignatius Pi Shushi]] av [[Shenyang]], en mann som hadde sittet i årevis i fengsel og husarrest og hvis motstand var brutt.<ref>Laszlo Ladany, S.J.: ''The Catholic Church in China'', New York 1987, s. 24</ref> Blant viseformennene var presten [[Li Weikuang]], som Paven hadde eksplisitt [[ekskommunikasjon|ekskommunisert]]. (Noe senere skulle han ble bispeviet uten pavelig godkjhenning). I Shanghai kritiserte senere pressen noen fremstående lekfolk som hadde deltatt på kongressen, men hadde argumentert for opprettholdelse av nære bånd med Vatikanet. En av dem ble lagt til last at han hadde forsvart nonnene i Shanghai, og beklaget det monumentet som var satt opp ved det tidligere barnehjemmet over de barna som var blitt «myrdet av nonnene».

I april [[1958]] ble de første to bispeordinasjoner uten pavelig mandat utført i [[Wuhan]], av fransiskanerne [[Bernardine Dong Guangqing]] (for erkebispedømmet [[Hankou]]) og [[Mark Yuan Wenhua]] (for bispedømmet [[Wuchang]]). Ordinerende biskop var [[Joseph Li Daonan]] av [[Puqi]];<ref>[http://www.tboyle.net/Catholicism/Chinese_Patriotic_Consecra.html] The Consecrations of the "Patriotic Bishops", ved Terrence J. Boyle. Nettsted besøkt 27. februar 2007</ref> han hadde først nektet, men etter to ukers tortur gav han etter.<ref name="time.com">[http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,810511-1,00.html] {{Wayback|url=http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,810511-1,00.html |date=20111128021312 }} Time Magazine: Schism in China, 18. august 1958. Nettsted besøkt 27. februar 2007</ref>

Roma reagerte straks og negativt på bispevielsene. Fra patriotisk side er det blitt fremhevet at man hadde henvendt seg til [[Vatikanet]] i forkant, slik at dersom Roma hadde samstemt ville det heller ikke blitt noen krise. Men å forestille seg at Roma kunne ha vært velvillig til regimestøttede ordinasjoner i lys av at det samme regime hadde fengslet prester og biskoper, er ikke naturlig. To måneder etter kom det en [[encyklika]] fra pave [[Pius XII]], ''[[Ad Apostolicum Principis]]'', som kritiserte fengslingen av mange kirkefolk og fordrivelsen av den pavelige nuntius, fastslo at Pavestolen alene har rett til å foreta bispeutnevnelser, og sa at uhjemlede bispevielser ifølge kirkeloven er et delikt som kan straffes med ekskommunikasjon. Dokumentet sa imidlertid intet om slik ekskommunikasjon i det konkrete tilfellet.<ref>Analyse av ''Ad Apostolorum Principis'' i Betty Ann Maheu M.M. (red.), Elmer Wurth M.M. (kompilert): ''Papal Documents Related to China 1937-2005'', Holy Spirit Study Centre, Hongkong 2006, 92-94</ref> Underhånden ble det forklart at det skyldtes at Vatikanet, avskåret fra sikker informasjon, ikke kunne skjelne klart mellom dem som samarbeidet under ekstremt press og dem som eventuelt bare gir etter for egne ambisjoner.<ref name="time.com"/>

Tiltakene mot Roma-lojale biskoper og kirkefolk fortsatte. Den 5. februar 1958 ble biskop [[Dominic Tang Yee-ming]] (apostolisk administrator for Guangzhou) arrestert. Han ble aldri anklaget for noen konkret forbrytelse, men skulle tilbringe 22 år i fengsel, hvorav syv i isolat.<ref>James T. Myers: ''Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China'', New York 1991, s. 208-209</ref> Slikt var ikke enestående, også vanlige lekfolk kunne få slik medfart, både i fengsel og som slaver i tvangsarbeidsleirer.<ref>James T. Myers: ''Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China'', New York 1991, følger gjennom hele boken skjebnen til Wang Xiaoling / Catherine Ho, som ble katolikk i 15-årsalderen i 1950 og satt fengslet 1955-56 og 1958-1979</ref> Den siste utenlandske biskopen i Kina, amerikaneren [[James E. Walsh]] M.M. ble etter fem års husarrest i Shanghai tatt i fengselsforvaring i oktober 1958, sammenfallende med de massearrestasjoner som fulgte som «[[det store spranget]]»-kampanjen begynte å gå galt og krevde sine syndebukker. Under en offentlig rettssak i Shanghai i oktober ble han dømt til tyve års fengsel («en veteran blant de amerikanske spioner, ledet personlig Kung-Pinmeis klikk av forræderske kontrarevolusjonære», og erkebiskop Kung ble dømt til livsvarig («hovedmannen i klikken»).<ref>James T. Myers: ''Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China'', New York 1991, s. 211-212, 219</ref>

Den katolske patriotiske forening var under prosessene et redskap for myndighetene, knyttet tiltak og dommer mot Roma-lojale biskoper til kampen mot «USA-imperialismen», og sørget for å fylle noen av de bispestolene som slik ble tomme med patriotiske biskoper.<ref>James T. Myers: ''Enemies Without Guns: The Catholic Church in The People's Republic of China'', New York 1991, s. 220</ref>

Etter 1960 var alle de viktige slagene mot kirken over, og myndighetene oppviste heller liten interesse i tiden frem til 1966. Dette var en periode som ellers var preget av en stadig mer utviklet personkult rundt Mao Zedong. Den Roma-tro katolske kirke var knekket og hadde ikke lenger noen fungerende strukturer, og en regimetro struktur hadde tatt dens plass og fikk fungere innenfor de rammer de kommunistiske myndigheter fant passende. Lignende kontroll ble fra myndighetene utøvet overfor protestanter, buddhister, taoister og muslimer, men det kan sies at Den katolske kirke fikk særlig røff medfart på grunn av sine bånd til Vatikanet, som i de dager ble betraktet som et redskap for USA-imperialismen.

I januar [[1962]] møttes Den kinesiske patriotiske katolske forening til sin annen nasjonale kongress; møtet fant sted i Beijing og det var 256 deltakere. Imens var et stort antall ytterligere bispevielser funnet sted. Det fastslått at prester og troende måtte godta kommunistpartiets føringer og etter behov underkaste seg indoktrinering og reform ved kroppsarbeid. Kirken i Kina måtte stå imot enhver underordning under Pavestolen. I et pressekommuniké fra konferansen het det at

:''... særlig etter den sosialistiske skoleringskampanje i 1958 har geistlighet og katolske legfolk innsett at Den katolske kirke må godta rettledning fra Partiet og må være med på å følge sosialismens vei; de forstår også den romerske Hellige Stols reaksjonære karakter som, i tråd med USA-imperialismen, ved manipulasjon sikter mot en ødeleggelse av Det Nye Kina. Med faste grep har [KPKF] fått slutt på Dem Hellige Stols kontroll og realiserer sin oppgave som en selvbestemmende og selvstyrende kirke. ... Mange medlemmer av geistligheten og mange legfolk har etter å ha gjennomgått politisk indoktrinering, arbeidsdrilling der de ble stilt ansikt til ansikt med de sosiale realiteter, gjort fremskritt i reformeringen av sine poligtiske tankemåter. ... Konferansen påpekte at Partiet og regjeringen målbevisst gjennomfører religionsfrihetspolitikken og at katolikker nyter sann religionsfrihet, og at Partiet og regjeringen hegner om deres politiske stilling og deres livsunderlag. For dette uttrykte representantene på konferansen sin oppriktige takk til Partiet og regjeringen''.<ref>''[[China News Analysis]]'', Hong Kong, 28. september 1962, no. 439</ref>

Konferansen formulerte sine fremtidige oppgaver i fem punkter: 1) Full aksept av Det kinesiske kommunistpartis lederskap; 2) Opposisjon mot imperialismen og «To Kina»-[modellen], fortsatt avsløring av Den Hellige Stols og USA-imperialismens manipuleringer, og full virkelliggjøring av kirken som selvbestemmende og selvstyrende; 3) mer politisk indoktrinering og mer arbeid ved hvilket fortsatte følelsesmessige bindinger til Den Hellige Stol kan bli utrenset; 4) innrettelse av det religiøse liv i pakt med regjeringens politikk og lover; og 5) opprettelse av en teologisk skole for å trene «prestelig personell og intellektuelle elementer».<ref>''China News Analysis'', Hong Kong, 28. september 1962, no. 439</ref>

Som formann for foreningen ble biskop Pi Shushi gjenvalgt. Som en av viseformennene fortsatte Li Weikuang.