Redigerer Den kalde krigen (avsnitt)

== Situasjonen i 1945 ==
[[Fil:AtomicEffects-p4.jpg|mini|Nagasaki etter USAs atomangrep 9. august 1945]]
[[Fil:Yalta summit 1945 with Churchill, Roosevelt, Stalin.jpg|mini|Fra Jaltakonferansen i februar 1945. Foran sitter [[Winston Churchill|Churchill]], [[Franklin D. Roosevelt|Roosevelt]] og [[Josef Stalin|Stalin]].]] 
Etter andre verdenskrig var både USA og Sovjetunionen militært totalt overlegne alle andre land, men mens USA ikke hadde vært okkupert og hadde kraftig utvidet sin økonomi, var deler av Sovjetunionen rasert og måtte gjenoppbygges. Selv om sovjetlederne anså konflikt med vestmaktene som uunngåelig håpet de at samarbeidet ville vedvare noen år, og derved gi Sovjetunionen tid til gjenoppbygging.<ref name=":0">Gaddis 2007, s. 26–29</ref> Amerikanerne og britene håpet også på fred etter Tyskland og Japan var nedkjempet.<ref>Westad (2017), s. 50, 53</ref> Store deler av Øst-Europa og deler av Vest-Europa var preget av store tap av menneskeliv (om lag 40 millioner), materielle ødeleggelser, matmangel og millioner av flyktninger (bare innenfor Tysklands førkrigsgrenser var det om lag 17 millioner flyktninger). Innbyggerne i Europa så til USA og Sovjetunionen for løsninger på sine problemer med gjenoppbygging av kontinentet.<ref>Westad (2017), s. 71–72</ref>

Mens amerikanerne bidro materielt for å lindre nøden i Europa, ga den sovjetiske innsatsen i krigen mot Tyskland kommunistene en oppslutning i 1945 som de hverken før eller siden har hatt. I Norge fikk de 12 % i valg, i Finland 23,5 %, i Frankrike om lag 29 % og i Italia 19 %. Samtidig som de vestlige kommunistlederne ofte krevde plass i regjering og innflytelse ønsket de ingen umiddelbar omveltning, noe også Moskva rådet de til å unngå. Dels anså Sovjetunionen at amerikansk og britisk kontroll i vest ikke var mulig å bestride, dels ønsket de ingen konfrontasjon, som de fryktet ville utradere de lokale kommunistpartiene. Sporene fra [[Borgerkrigen i Hellas 1946–49|opprøret i Hellas]] bidro også å styre ønsker om snarlig revolusjon, de greske kommunistene ble slått, med britisk støtte. Stalin satset i stedet på at de vestlige seiersmaktene USA og Storbritannia etterhvert ville ryke uklar med hverandre, og derved gi åpning for endring. Den største trusselen mot Sovjetunionen var om vestmaktene gjorde felles front.<ref name=":0" /><ref>Westad (2017), s. 73–76</ref>

Et stadig tilbakevendende problem mellom øst- og vestmaktene var [[Polen]]. Storbritannia og Frankrike hadde gått til krig mot Tyskland i 1939 fordi Polen ble angrepet, mens Sovjetunionen, etter avtale med Tyskland, erobret den østlige delen. Saken ble ikke bedre av at de sovjetiske hærstyrkene demonstrativt unnlot å hjelpe den polske hjemmefronten i [[Warszawaoppstanden]] i 1944. Samtidig var spesielt Roosevelt innstilt på at det var vanskelig å unngå at Sovjetunionen dominerte Polen. Da [[Harry Truman]] tok over som president etter Roosevelts død i april 1945 ble spørsmålet om Polen igjen et stridspunkt. Amerikanerne og britene mente sovjeterne ikke forholdt seg til tidligere inngåtte avtaler om demokrati i Polen, og Westad hevder at den kalde krigen først ble synlig der.<ref>Westad (2017), s. 40, 44, 50–52, 60–63</ref>

For de mange land og områder som hadde vært dominert av europeiske kolonimakter, var ikke krigen mot Japan eller Tyskland det sentrale, men avviklingen av kolonistyret. Mens Storbritannia og Frankrike var prototypene på kolonimakter, var Sovjetunionen i manges øyne et eksempel på internasjonal solidaritet og støtte til anti-kolonialisme.<ref>Westad (2017), s. 55–56</ref>

USA ved president Roosevelt tok initiativ til å opprette en verdensomspennende organisasjon for å etterfølge krigstidens allianse. Siktemålet var dels ideelt, å gi alle lands nasjoner en mulighet til å delta, dels styrt av egne interesser og behov for å ha et forum hvor stormaktene kunne samarbeide. [[De forente nasjoner]] (FN) ble opprettet i 1945, mens tilnærmet alle land fikk tilgang til [[FNs generalforsamling]] var det stormaktene med sin vetorett som hadde det avgjørende ordet i [[FNs sikkerhetsråd]]. Hverken sovjeterne eller britene hadde særlig tro på den nye organisasjonen, men ble med for å tilfredsstille amerikanerne. Mens Sovjetunionens sterke stilling i Øst-Europa ble tatt hensyn til under blant annet [[Jaltakonferansen]], ble USAs økonomiske dominans akseptert under [[De forente nasjoners monetære og finansielle konferanse|Bretton Woods-konferansen]] i 1944. Avtalen ga USA store fordeler ved internasjonal handel, og mulighet for å påvirke andre lands økonomier.<ref>Westad (2017), s. 66–67</ref> Historikeren Odd Arne Westad hevder at USA som den sterkeste makten hadde et større ansvar for at forholdet til Sovjetunionen ikke skulle bli dårlig, men at Sovjetunionens fremferd i Øst-Europa, Kina og Iran bidro til USAs politikk med [[Containment|oppdemningspolitikk]] (engelsk: containment) fra 1945.<ref>Westad (2017), s. 68–69</ref>

Ved [[Jaltakonferansen]] i februar 1945 ble det bestemt at [[Tyskland]] skulle deles i fire okkupasjonssoner mellom de fire store seierherrene. Det skulle betales ut krigserstatninger, og det ble planlagt forfølgelse av tyske politiske og militære ledere. Allierte krigsforbrytere gikk derimot ustraffet. Det ble også bestemt at en ny verdensorganisasjon skulle opprettes. Stalin lovte også å angripe Japan senest tre måneder etter Tysklands kapitulasjon. Stalin gikk også med på en erklæring om frigjøringen av Europa og folkenes rett til å velge egne institusjoner. Roosevelt og Churchill la stor vekt på erklæringen, og ifølge Westad ble den oversolgt til de to ledernes hjemmepublikum, noe som senere bidro til å øke faren for konflikt mellom øst- og vestmaktene.<ref>Westad (2017), s. 50–52</ref>

Under [[Potsdamkonferansen]] i slutten av juli 1945 ble det bestemt at den østlige delen av Tyskland skulle plasseres under polsk og sovjetisk okkupasjon, disse landene annekterte senere disse områdene. Samtidig ble den omfattende etniske rensningen av tyskere fra Øst-Europa planlagt. Tyskland skulle demilitariseres, de-nazifiseres og alle landområder Tyskland hadde fått tilført skulle tilbakeføres. Det sentrale tema under konferansen var krigen mot Japan og Sovjetunionens deltakelse i den. Under konferansen antydet president [[Harry Truman]] overfor [[Josef Stalin]] at USA hadde utviklet et nytt våpen som ville bli brukt mot Japan, uten å si direkte av det var et [[Kjernefysiske våpen|kjernefysisk våpen]]. Stalin takket for informasjon, men hadde i flere år kjent til det amerikanske [[Manhattanprosjektet]].<ref>Westad (2017), s. 59–60</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.atomicheritage.org/history/potsdam-crossroads-atomic-science-and-international-diplomacy|tittel=Potsdam: The Crossroads of Atomic Science and International Diplomacy|besøksdato=23. september 2018|forfattere=|dato=27. juli 2016|forlag=Atomic Heritage Foundation|sitat=Finding a moment when both men were alone, Truman casually mentioned to Stalin that the United States had developed a new weapon of unprecedented power. He gave Stalin no specifics about what that weapon was, and certainly no information on how it was made or where and when it would be deployed. The Soviet leader responded with equal nonchalance, remarking to Truman that he hoped that the weapon would be put to good use against the Japanese.}}</ref> Diskusjonen om Polen var den hvor de tre store allierte sto lengst fra hverandre, Sovjetunionen på den ene siden og USA og Storbritannia ble ikke enig om hva demokrati i Polen i praksis skulle bety.<ref>{{Kilde www|url=https://www.iwm.org.uk/history/how-the-potsdam-conference-shaped-the-future-of-post-war-europe|tittel=How the Potsdam conference shaped the future of post-war Europe|besøksdato=23. september 2018|forfattere=Terry Charman|dato=10. januar 2018|forlag=Imperial War Museum|sitat=On the vexed question of what constituted a ‘democratic Poland’, the Russians and the Western Allies were never going to agree.}}</ref> Den 9. august 1945 ble den siste av to [[kjernefysiske våpen|atombomber]] sluppet, over den japanske byen [[Nagasaki]]. Samme dag angrep Sovjetunionen Japan, og noen dager etter var [[andre verdenskrig]] over.<ref>Davies, 2008, s. 213</ref>