Redigerer Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (avsnitt)

== IWCs utvikling ==

Fra stiftelsen og inntil slutten av 1960-årene forsøkte IWC å opprettholde verdensomspennende kommersiell hvalfangst gjennom et kvotesystem i et forsøk på å la enkelte hvalpopulasjoner øke i størrelse. Gjennom de første tjuefem årene av IWCs eksistens overså de den fortsatte overutnyttelsen av bestanden, og den påfølgende reduksjonen i antall hval. Anbefalingene fra kommisjonenes vitenskapskomite i denne tiden, blir av miljøforkjempere hevdet å ha blitt forvrengt og oversett av hvalfangststatene.<ref>William C. Burns, "The International Whaling Commission and the Future of Cetaceans: Problems and Prospects" (1997) 8 ''Colorado Journal of International Environmental Law and Policy'' 31 at 31.</ref> Som en følge av dette ble «hvalpopulasjonene regelmessig overbeskattet, og vitenskapelige råd angående fortsatte fangstbegrensninger ble ofte ignorert. Når populasjoner endelig ble beskyttet fra fortsatt fangst skjedde dette gjerne etter at de allerede var kollapset.»<ref>Alexander Gillespie, "The Ethical Question in the Whaling Debate" (1997) 9 ''Georgia International Environmental Law Review'' 355 at 355.</ref>

I [[1994]] ble det klart at [[Sovjetunionen]] systematisk hadde underrapportert antall hvaler de tok. Som et eksempel kan nevnes at fra [[1948]] til [[1973]] hadde landet fanget 48477 [[knølhval]], og ikke de 2710 som ble rapportert inn til IWC.<ref>Natalie Angier, "DNA Tests Find Meat of Endangered Whales for Sale in Japan", ''New York Times'', Sept. 13, 1994, at C4.</ref> På bakgrunn av denne nye informasjonen fastslo IWC at de måtte skrive om sine fangstrapporter for de siste førti årene.<ref>David Hearst, "Soviet Files Hid Systematic Slaughter of World Whale Herds", ''Gazette'' (Montreal), Feb. 12, 1994, at D9.</ref> Ifølge Ray Gambell, daværende President for IWC, hadde organisasjonen mistanker om at Sovjetunionen drev underrapportering, men tok ingen videre skritt fordi dette kunne innvirke på spørsmål om nasjonens suverenitet.<ref>David Williams, "We Didn't Know About the Whale Slaughter", ''Agence Fr. Presse'', Feb. 23, 1994.</ref>

1970-årene så starten på den globale antihvalfangstbevegelsen. Kommisjonen ble bombardert med uttalelser gjort av andre internasjonale konferanser som påpekte hvalbestandenes forferdelige tilstand. I 1972 vedtok De forente nasjoners konferanse om det menneskelige miljø<ref>Stockholm Declaration on the Human Environment, U.N. Doc. A/Conf.49/14/Rev.1, 11 I.L.M. 1416 (1972).</ref> i Stockholm et forslag som anbefalte et ti-årig moratorium mot kommersiell hvalfangst for å la hvalbestanden komme seg.<ref>Stockholm Action Plan, Recommendation 33, UN Doc. A/CONF.49/14/Rev.1, 11 I.L.M. 1421 (1972).</ref> Rapporter fra [[konvensjonen om internasjonal handel med truede dyrearter]]<ref>Convention on International Trade in Endangered Species of Wild Fauna and Flora, Mar. 6, 1973, 27 U.S.T. 1087, 993 U.N.T.S. 243</ref> i [[1977]] og [[1981]] utpekte en rekke hvalarter som «i fare for utryddelse». Til slutt ble det fastslått i [[De forente nasjoners konvensjon om sjølov]] at «statene skal samarbeide med hensyn til bevaring av sjøpattedyr, og i hvalenes tilfelle skal jobbe gjennom de passende internasjonale organisasjonene for bevaring, forvaltning og forskning».<ref>United Nations Convention on the Law of the Sea, Dec. 10, 1982, 1833 U.N.T.S. 3.</ref>

Et stort antall nasjoner som ikke selv drev hvalfangst tiltrådte Hvalfangstkonvensjonen, og fikk til slutt flertall over et stadig minkende antall nasjoner som var for hvalfangst. Land som USA, som tidligere ble ansett som sterke fangstforkjempere ble sterke talsmenn for antihvalfangstsaken. De nyinnmeldte bevaringsfokuserte statene begynte å tale for større restriksjoner på hvalfangst, basert på ny forskning som påpekte den store intellektuelle kapasiteten hvaler hadde. Disse statene krevde, sammen med en global miljøbevegelse, at IWC reformerte sine prinsipper og tok med nye vitenskapelige data i sine foreslåtte reguleringer.<ref>Judith Berger-Eforo, "Sanctuary for the Whales: Will This be the Demise of the International Whaling Commission or a Viable Strategy for the Twenty-First Century?" (1996) 8 ''Pace International Law Review'' 439 at 442.</ref> I 1981 var det blitt klart at proteksjonismen som var blitt foreslått under Stockholm-konferansen hadde klart å bli det dominerende syn innenfor IWC.

=== Moratoriet i 1986 ===
[[Fil:Hvalskyting.jpg|thumb|Hvalfangst]]

I [[1982]] vedtok IWC med det påkrevde tre fjerdedels flertall å innføre en stans i kommersiell hvalfangst ved å føre det følgende avsnittet inn i handlingsplanen:
 
:Uavhengig av resten av paragraf 10 skal kvotene for fangst av hval fra alle bestander fra og med sesongene 1985 for kystbestander og for 1985/86 for pelagiske bestander være null. Dette vil bli fulgt opp, basert på de beste vitenskapelige råd, og senest i 1990 vil kommisjonen ta opp en gjennomgående evaluering av effekten denne bestemmelsen har hatt på hvalbestanden og vudere endringer av dette vedtaket og etablering av andre fangstkvoter.<ref>''International Whaling Commission Schedule'', para. 10(e)).</ref>

Moratoriet ble vedtatt med 25 mot 7 stemmer, 5 var avholdende.<ref>Landene som stemte mot var Antigua, Australia, Belize, Costa Rica, Danmark, Egypt, Frankrike, Tyskland, India, Kenya, Mexico, New Zealand, Oman, St. Lucia, St. Vincent, Senegal, Seychellene, Spania, Sverige, Storbritannia og USA. De syv som stemte mot vedtaket var Brasil, Island, Japan, Norge, Peru, Sør-Korea og Sovjetunionen. Chile, Kina, Filippinene, Sør-Afrika og Sveits avsto fra å stemme.</ref>

Japan, Norge, Peru og Sovjetunionen (senere erstattet med Russland) leverte en protest, ettersom vedtaket ikke var basert på råd fra vitenskapskomiteen. Japan og Peru trakk senere sine protester. I [[2002]] ble Island tillatt å tiltre konvensjonen på nytt med en reservering mot moratoriet (Island trakk seg fra IWC i 1992), men denne reservasjonen er ikke anerkjent som en gyldig protest blant antihvalfangstnasjonene.

Konvensjonen tillater allikevel hvalfangst for vitenskapelige formål. Siden 1986 har [[Norge]], [[Island]] og spesielt [[Japan]] hatt tillatelse til slik fangst. Japan har fra 1995 vært de eneste som har drevet slik fangst, som en del av deres 16-årsplan. Norge leverte en protest mot null-kvoten i [[1992]], og har nektet å følge dem. Japans forskningsfangst er ofte kalt et skalkeskjul for edet faktum at hvalkjøtt er en svært ettertraktet delikatesse i Japan. Fangstforkjempere hevder at japansk kultur inneholder stor motvilje mot å kaste mat, og at dette rettferdiggjør omsetning av hvakjøtt opprinnelig høstet for forskningsformål.

I mai [[1994]] vedtok IWC å opprette et 30,5 millioner kvadratkilometer stort reservat for hvaler i [[Sørishavet]].<ref>Debora MacKenzie, "Whales win southern sanctuary", ''New Scientist'', June 4, 1994, at 7.</ref> Både styrkeforholdet i avstemningen (23 for, 1 mot, 6 avholdende) og formuleringene i resolusjonen tydet på at IWC langtfra var i ferd med å endre sitt syn på kommersiell hvalfangst.<ref>David D. Caron, "Current Development: The International Whaling Commission and the North Atlantic Marine Mammal Commission: The Institutional Risks of Coercian in Consensual Structures" (1995) 89 ''American Journal of International Law'' 154.</ref>