Redigerer Den greske selvstendighetskrigen (avsnitt)

=== Klephter og armatoloi ===
[[Fil:BoningtonArmatolos.jpg|thumb|Portrett av en gresk ''armatolos'', maleri av Richard Parkes Bonington (Benakimuseet, juni 1825).<ref>[http://www.benaki.gr/eMP-Collection/eMuseumPlus?service=direct/1/ResultListView/result.t1.collection_list.$TspTitleImageLink.link&sp=10&sp=Scollection&sp=SfieldValue&sp=0&sp=7&sp=2&sp=SdetailList&sp=16&sp=Sdetail&sp=0&sp=F&sp=T&sp=17 Beskrivelse av maleriet på nettstedet til Benakimuseet]{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }}</ref>]]

I tider hvor det var svak militær ledelse og tilstedeværelse, ble bygdene på [[Balkan]] befengt av grupper av banditter som angrep muslimer og kristne uten å gjøre større skille. Disse ble kalt for ''klephter'' (κλέφτες) i Hellas (begrepet [[kleptoman]] er avledet fra ordet), tilsvarende som betegnelsen [[hajduk]]. Ved at klephterne utfordret de osmanske myndighetene ble de både beundret og fikk en betydelig posisjon i folkelig fortellinger og sanger.<ref>Clogg (1972), ''A Concise History of Greece'', s. 9, 40–41</ref>

Som svar på angrepene fra klephterne, rekrutterte osmanene de fremste menn i disse gruppene, og opprettet kristne militser som ble kjent som ''armatoloi'' (αρματολοί), for å sikre og trygge utsatte områder, særlig fjelloverganger. Områder som var under deres kontroll ble kalt for ''armatolik'',<ref>Koliopoulos (1987), ''Brigands with a Cause'', s. 27</ref> de eldste kjente ble etablert i [[Agrafa]], et fjellområde i [[Evrytania]] i Hellas, under styret til sultan [[Murad II]] (regjerte i [[1421]]–[[1451]]).<ref>Vacalopoulos (1975), ''The Greek Nation, 1453–1669'', s. 211</ref> Skillet mellom klephter og armatoloi var ikke alltid overskuelig da de sistnevnte kunne ofte opptre som klephter for å presse større fordeler fra myndighetene, mens omvendt kunne andre klephtergrupper bli rekruttert til armatolik for å bekjempe deres forgjengere.<ref name="Batalas156">Batalas (2003), ''Irregular Armed Forces'', s. 156</ref>

Uansett utgjorde både klephter og armatoloi provinsielle eliter, skjønt ikke en sosial samfunnsklasse. Da posisjonen til armatoloi gradvis ble arvelige, tok en del ledere vare på sine områder og armatolik som deres personlige eiendom. En god del makt ble plassert i deres hender og de integrerte et nettverk av overordnede og klienter som var en del av den osmanske administrasjon.<ref name="Batalas156" /> En del greide å etablere utøvende kontroll over deres armatolik, noe presset den osmanske [[Høyporten]] i [[Istanbul]] til å forsøke gjentatte ganger, uten å lyktes, å få dem fjernet.<ref>Batalas (2003), ''Irregular Armed Forces'', s. 156–157.</ref>

På den tiden da den greske revolusjonen var utløst kunne de mektigste armatoloier bli sporet til [[Rumelia]] (den europeiske delen av Det osmanske rike), særlig [[Thessalia]], [[Epirus]] og sørlige [[Makedonia (region)|Makedonia]].<ref>Koliopoulos (1987), ''Brigands with a Cause'', s. 29</ref> For den revolusjonære lederen og forfatteren [[Yannis Makriyannis]] spilte både klephter og armatoloi — ved å være de eneste tilgjengelige militære styrker av bydning som grekerne kunne regne med — en avgjørende rolle i frigjøringskampen, såpass at han refererte til dem som «frihetens gjær».<ref>Makriyannis, Memoirs, [http://el.wikisource.org/wiki/Απομνημονεύματα_Μακρυγιάννη_9 IX] {{Wayback|url=http://el.wikisource.org/wiki/%CE%91%CF%80%CE%BF%CE%BC%CE%BD%CE%B7%CE%BC%CE%BF%CE%BD%CE%B5%CF%8D%CE%BC%CE%B1%CF%84%CE%B1_%CE%9C%CE%B1%CE%BA%CF%81%CF%85%CE%B3%CE%B9%CE%AC%CE%BD%CE%BD%CE%B7_9 |date=20091002043939 }}</ref>