Redigerer Den fruktbare halvmåne (avsnitt)

== Klima ==
[[Fil:Epica-vostok-grip-40kyr.png|thumb|right|Tre temperaturkurver, som leses fra høyre mot venstre. Den røde fra [[Grønlandsisen]] (GRIP) viser tydelig yngre dryas som en bølgedal til venstre for midten, med lave temperaturer på den nordlige halvkule. De to andre kurvene er fra Antarktis, og viser mindre utslag på den sørlige halvkule. Moderne tid med høye temperaturer sees mot venstre, mens istiden er de to tredjedelene av hver kurve mot høyre.]]

[[Klima]]et var den gang som i dag preget av Middelhavets innflytelse: på den ene siden var det tørre, varme somrer, og på den annen side milde vintre med nedbør fra vest. I den tidlige [[natufiske periode]]n fram til 11&nbsp;000 f.Kr ble klimaet i [[pleistocen]] stadig bedre, med varmere og mer nedbørrike årstider, og befolkningen økte. Den natufiske kulturen spredte seg nordover med stadig nye landsbydannelser og sterkt press på lokale viltbestander. Så satte en tusen år lang tørkeperiode inn og raserte mye av livsgrunnlaget.

I [[Yngre dryas|den yngre dryastiden]] (ca. 10&nbsp;900–9&nbsp;600 f.Kr.) endret klimaet seg i retning av kjøligere og tørrere forhold. Samtidig med avsmeltningen av innlandsisen over [[Nord-Europa]] skjedde det en flytting av [[vestavindsbeltet]] mot nord, slik at middelhavsområdet og Midtøsten ble liggende i en kjølig tørkesone. Dessuten falt mengden karbondioksid (CO<sub>2</sub>) i atmosfæren, og dette rammet fotosyntesen til ville kornslag.<ref>Steven Mithen, ''After the Ice: A Global Human History 20,000-5,000 BC'', Phoenix, London 2003, side 53. ISBN 0-75381-392-0.</ref> Det medførte endringer i sammensetningen av plantesamfunnene og følges i forandringer av de fødeemner som befolkningen på stedet samlet inn. 

Omkring 10&nbsp;900 f.Kr brakte yngre dryas også en kraftig [[avskoging]] av store deler av den vestlige randsonen, det vil si steppelandet og høylandet rundt fjellpartiet som strekker seg langs Middelhavet i dagens Israel, Libanon, Syria og Tyrkia. Tidlige jordbrukssteder som [[Abu Hureyra]] i det sentrale-nordlige Syria opplevde avskoging av det overgangslandskapet som både hadde skog og ville forekomster av rug og hvete.<ref>Trevor Watkins, ''From foragers to complex societies in Southwest Asia'', i Chris Scarre (red), ''The Human Past – World Prehistory and the Development of Human Societies'', Thames & Hudson 2005, side 203.</ref> Trolig forlot de midlertidig sin landsby og bosatte seg i [[Tell Mureybit]] 50 km unna, på andre siden av Eufrat.<ref>Steven Mithen, ''After the Ice: A Global Human History 20,000-5,000 BC'', Phoenix, London 2003, side 63. ISBN 0-75381-392-0.</ref>

Klimaendringene betydde at befolkningen ble presset sammen i de restområder som ennå hadde brukbar fødetilgang. Dette ga kanskje en lokal befolkningsøkning ved at befolkningen ble konsentrert på et mindre område, men førte samtidig til et større press på livsgrunnlaget og større behov for å intensivere tilgangen av mat. Dette, sammen med reduksjonen av fotosyntese i ville kornslag, er blant faktorene som kanskje presset fram økt eksperimentering med artene som egnet seg best for korndyrking.

Fra 9&nbsp;600 f.Kr. økte temperaturene igjen dramatisk ettersom sirkulasjonen i Nord-Atlanteren fant sin nåværende form. Nå satte varmeperioden [[holocen]] inn med virkning helt til våre dager. I Midtøsten ble det mer nedbør, og temperaturen økte nå med 7°C på bare hundre år.<ref>Steven Mithen, ''After the Ice: A Global Human History 20,000-5,000 BC'', Phoenix, London 2003, side 54. ISBN 0-75381-392-0.</ref> Økt CO<sub>2</sub>-innhold i lufta gavnet kornveksten. Større dyrkingsbelter, økt skog og grønnere beitemarker kunne nå kombineres med bevisst dyrking av de domestiserte kornslagene. Antakelig la nyvinningene i yngre dryas grunnlag for en befolkningseksplosjon da klimaet bedret seg radikalt.