Redigerer Den demokratiske republikken Afghanistan (avsnitt)

== Den sovjetiske invasjonen, desember [[1979]] ==
[[Fil:Evstafiev-spetsnaz-prepare-for-mission.jpg|thumb|Sovjetiske spesialstyrker forbereder seg for et oppdrag senere i krigen.{{byline|Mikhail Evstafiev}}]]
[[Fil:Mi-24V Soviet1.jpg|thumb|Sovjetisk Mil Mi-24 Hind E angrepshelikopter i 1983]]

Den sovjetiske invasjonen av Afghanistan begynte da midnatt nærmet seg [[24. desember]] [[1979]]. De organiserte en massiv militær luftbro inn i [[Kabul]], som involverte 280&nbsp;transportfly og 3&nbsp;divisjoner med nærmere 8500&nbsp;mann i hver. Innen to dager hadde de sikret Kabul og satte ut en sovjetisk spesialangrepsenhet mot Darulman Palasset, der elementer av den afghanske arméen som var lojal mot [[Hafizullah Amin]] gjorde en kort, men intens motstand. Etter at Amin døde i palasset ble [[Babrak Karmal]], lederen av Parcham-fraksjonen i ADFP som var i eksil, satt inn av sovjeterne som Afghanistans nye regjeringssjef.

Et antall teorier har blitt framsatt for å forklare den sovjetiske handlingen. Disse fortolkningene av Sovjets motiver er ikke alltid enige, det som er sikkert er at beslutningen ble påvirket av mange faktorer, i [[Leonid Bresjnev]]s ord om at beslutningen om å invadere Afghanistan var virkelig «ingen enkel beslutning.» To faktorer var svært viktige i Sovjets kalkuleringer. Sovjetunionen, som alltid var interessert i å skape en [[buffersone]] av «vennlige» stater (dvs allierte og nøytrale stater) langs grensene, var økende bekymret for den ustabile, uforutsigbare situasjonen langs dets sørlige grense. Kanskje like viktig var [[Bresjnev-doktrinen]], som sa at Sovjetunionen hadde «rett» til å gå til assistanse av vennligsinnede sosialistland i nød. Antagelig var Afghanistan et «vennligsinnet» regime som ikke kunne overleve mot et voksende press fra motstandsbevegelsen uten direkte assistanse fra Sovjet.

Regjeringen til Babrak Karmal stod ovenfor en ødeleggende mangel på muligheter. Det at den var satt inn av en fremmed makt, hindret muligheten for en folkelig og populær legitimitet av regjeringen. Selv om Parcham selv hadde vært blant gruppene som hadde blitt hardest rammet av forfølgelsen av Khalqiene, var deres identifikasjon med marxismen og sovjetisk undertrykkelse ikke tilgitt. Deres fall i antall førte Sovjet til å insistere på gjenforening mellom de to fraksjonene. Renselsen av Parcham hadde etterlatt militæret så dominert av Khalqis at sovjetrne ikke hadde noe valg utenom å stole på Khalqi-offiserer for å gjenbygge hæren. 

Sovjets feilkalkuleringer om hva som trengtes for å knuse den afghanske motstanden gjorde regjeringens situasjon enda verre. Det ble forventet av den afghanske hæren at de skulle bære byrden av å undertrykke motstanden som skulle vært gjort raskt med sovjetisk støtte. Ettersom pasifiseringskrigen dro ut i flere år, ble Babrak-regjeringen ytterlig svekket av dårlig ytelse av dens hær. 

Uansett hva Sovjets mål hadde vært, var den internasjonale responsen skarp og rask. [[USA]]s president [[Jimmy Carter]], da han revurderte den strategiske situasjonen i sin tale om landets tilstand i januar [[1980]], identifiserte [[Pakistan]] som en stat i frontlinjen i den globale kampen mot [[kommunismen]]. Han snudde i sitt syn et år tidligere om at hjelp til Pakistan skulle avsluttes på grunn av [[atomvåpen]]-program og tilbød Pakistan en militær og økonomisk pakke dersom de ville fungere som tunnel for USA og annen assistanse til [[mujahedin]]. Den pakistanske presidenten [[Muhammad Zia-ul-Haq]] avslo Carters pakke men senere ble et større tilbud gitt av [[Ronald Reagan|Reagan]]-administrasjonen akseptert. Spørsmål om Pakistans atomvåpen-program ble satt til siden for en stund. Assistanse kom også fra [[Kina|Folkerepublikken Kina]], [[Egypt]] og [[Saudi-Arabia]]. Det kom også internasjonal hjelp for å hjelpe Pakistan i å håndtere de mer enn 3 millionene med afghanske flyktninger.  

Utenriksministrene av [[Organisasjonen for Islamske land]] (OIC) fordømte invasjonen og krevde sovjetisk tilbaketrekning på et møte i [[Islamabad]] i [[januar]] [[1980]]. [[FNs sikkerhetsråd]] kunne ikke gjøre noen ting siden Sovjet hadde vetorett, men [[FNs generalforsamling]] utstedte jevnlig resolusjoner som gikk mot den sovjetiske tilstedeværelsen.

I midten av januar 1980 flyttet sovjeterne sine kommandobaser fra Termez, på sovjetisk territorium nord for Afghanistan, til Kabul. I ti år kjempet sovjeterne og deres afghanske allierte mot [[mujahedin]] om kontrollen i landet. Sovjeterne brukte helikopter (inkludert [[Mil Mi-24]] ''Hind'' kamphelikopter) som deres primære luftangrepsstyrke, støttet med kampfly og [[bombefly]], bakkestyrker og spesialstyrker. I noen områder gjennomførte de en [[brent jords taktikk]]-kampanje der de ødela landsbyer, hus, avlinger, husdyr osv.