Redigerer Den danske hærs historie før 1670 (avsnitt)

=== Det nasjonale fotfolket ===

Kong [[Christian IV]] opprettet et nasjonalt fotfolk og forsterket det nasjonale rytteriet, men [[adel]]ens uvilje førte til at disse lenge langtfra kunne måle seg med de hvervede troppene. [[17. november]] [[1614]] befalte kongen med rådets samtykke at det skulle utlegges 4000 gårder til soldaterhold. Besitteren av en slik gård skulle være fri for skatter, mot at han skulle være rede til å gå i krigstjeneste eller lønne noen til å gå for ham. Staten skulle gi ham våpen, men han skulle selv stå for vedlikeholdet av disse.

[[Fil:Wojna Kalmarska 1611 ubt.jpeg|thumb|250px|Fra [[Kalmarkrigen]].]]

Alt [[1615]] kunne hele det nasjonale fotfolket mønstres, og [[17. juni]] samme år ble det utferdiget et krigsartikkelbrev for det. Samtidig ble det delt inn i 18 kompanier; 8 i [[Jylland]], ett i [[Fyn]], ett i [[Sjælland]] og 8 øst for [[Øresund]]. Landets lensinndeling ble lagt til grunn for inndelingen i kompanier, som dermed ble av forskjellig størrelse. [[20. desember]] 1615 ble kompaniene samlet i to regimenter: det jyske og det skånske. Kapteins- og løytnantspostene ble besatt med offiserer fra de nedlagte kompaniene fra [[Kalmarkrigen]], mens fenriker og underoffiserer ble valgt blant de velstående bøndene. Kompaniet ble delt i [[korporal]]skaper på 50 mann, etter herredsinndelingen. Om søndagene ble korporalskapene eksersert etter gudstjenesten. Muskettene og spydene ble oppbevart i våpenhusene ved kirken, og ble bare utlevert til øvelsene.

Den nye ordningen ble til å begynne med møtt med bifall, men etter noen år begynte bøndene å klage over at trykket var for hardt. [[1620]] foreslo derfor kongen at bøndene i stedet for å tjenestegjøre skulle svare en avgift, slik at han kunne holde 4000 mann hvervede tropper. Dette forslaget ble forkastet av adelen i alle provinser, men den gikk med på at landvernet ble forbedret. Alle bondegårder i landet ble talt; ni gårder dannet et «læg» og stilte én soldat, som tjente i tre år, før han var fri for all krigstjeneste. Hans militære plikter besto bare av våpenøvelser om søndagen. I krigstid skulle han lønnes av staten.

Loven ble innført den [[14. april]] 1620 i de skånske og [[12. april]] [[1621]] i de øvrige provinsene. Regimentsinndelingen forble den samme, men man øket kompanienes antall. Begge regimentene var på krigsfot, da Wallenstein gjorde innfall i Danmark i [[1627]]. Etter [[freden i Lübeck]] ble mannskapene sendt hjem, og lensmennene mente at hele ordningen var opphevet, men [[11. mai]] [[1630]] fikk de befaling om igjen å utskrive soldatene og innkalle dem til øvelse etter lovene fra 1620 og 1621.

I de følgende årene ble det opprettet flere kompanier øst for Øresund, og [[1633]] var det blitt tre nasjonale fotregimenter: det jyske, det sjællandske og det skånske. I [[1646]] ble fotfolket betydelig øket, og størrelsen på et læg ble forandret fra ni til fem gårder. I begynnelsen av [[1651]] besto det sjællandske nasjonale fotregiment av åtte, det jyske av syv og det skånske av fem kompanier.

Etter en hard strid, særlig mot den [[fyn]]ske adelen, fikk [[Frederik III]] i [[1652]] adelen til å bevilge soldater av sine egne gårder, de såkalte [[adelsfane]]r eller adelige soldater, som ble inndelt i egne kompanier.  Adelen skulle stille en soldat av 200 tønner [[hartkorn]]; denne soldaten skulle møte fire måneder hvert år, i tre år, til befestningsarbeide ved [[København]] eller [[Fredericia]].

Til tross for denne forøkelsen var det nasjonale fotfolket fremdeles uten både anseelse og kraft. Kongen forsøkte forgjeves å styrke det, for han ble motarbeidet av jorddrottene, lensmennene og offiserene som var avhengige av lensmennene. Kapteinene og løytnantene var for det meste hvervede utlendinger, som ikke brydde seg om Danmarks vel, og oberstene var adelige godsbesittere, som så ned på bøndene og ikke ønsket å lære dem våpenbruk. Utgiftene ved utrustningen av soldaten skulle hvile på læget, men siden adelen eide en stor del av alle jordeiendommer, falt byrden på adelsstanden. I fredstid kunne soldaten bli innkalt når herremannen hadde bruk for ham, og i krigstid kunne han falle eller bli lemlestet, uten at herremannen fikk noen erstatning. Det var derfor ikke merkelig at hærordningen vakte sterk motstand og ble motarbeidet. Bare på [[Bornholm]] lyktes det Christian IV å danne et virkelig landvern, ved at han gjorde alle bønder til selveiere, mot at de påtok seg alminnelig verneplikt.