Redigerer Den australasiatiske antarktisekspedisjonen (avsnitt)

== Sledeturer ==
Sledeturer langs kysten og i innlandet brakte deltakerne til hittil ukjent land. I det siste halvåret av 1912 var det fem lengre turer fra hovedleiren og to fra den vestlige leiren.

Mawson selv deltok i et tremanns sledelag med [[Xavier Mertz]] og løytnant [[Belgrave Edward Sutton Ninnis|B. E. S. Ninnis]] som satte kursen østover 10. november 1912 for å undersøke [[King George V Land]]. Etter tre uker med ypperlig framdrift krysset de en isbre, da Ninnis falt gjennom en snødekt bresprekk. Seks hunder, mesteparten av matrasjonene, teltet og annet uunnværlig utstyr forsvant i dypet, 480&nbsp;km unna basen på Cape Denison. Mertz og Mawson observerte én død og én skadet hund på en avsats 150 meter ned, men det var ingen tegn til Ninnis.<ref>[http://www.south-pole.com/p0000099.htm www.south-pole.com]</ref>

Mawson og Mertz visste at skipet ville dra fra basen på en fastsatt dato og at de med lite forsyninger og hunder ville ha problemer med å nå avreisen. De vendte tilbake umiddelbart, og deres knappe forsyninger tvang dem til å spise de få gjenværende hundene. Mertz ble ute av stand til å gå videre, og i et forsøk på å få ham til hektene igjen, fôret Mawson ham med hundelever. Han var uvitende om at det høye [[Vitamin A]]-innholdet i hundelever kan være svært helseskadelig og føre til [[hypervitaminose A]], og Mertz døde kort tid etter. Mawson fortsatte alene med én av sledene som han hadde delt i to. Med sleden lastet med geologiprøver og minimalt med mat, gikk han de 160 siste kilometerne tilbake til Cape Denison. Under denne reisen falt han i en sprekk, men ble reddet av at sleden ble hengende igjen på overflaten. Da Mawson endelig ankom Cape Denison 8. februar 1913, uttalte den første som møtte ham: «Gode Gud, hvem av dere er du?»<ref>Bickel, Lennard (2000): ''Mawson's Will: The Greatest Polar Survival Story Ever Written'', Hanover, New Hampshire: Steerforth Press. ISBN 1-58642-000-3</ref>

Det var imidlertid bare timer siden «Aurora», som skulle hente ut ekspedisjonsdeltakerne, hadde avgått fra Cape Denison. Skipet ble tilbakekalt over trådløst samband, men kom ut for uvær som forhindret henne i å gå tilbake. Mawson og seks andre menn som hadde blitt igjen for å vente på Mawsons sledelag ble derfor nødt til å overvintre en sesong til, fram til desember 1913.

To av breene som ble krysset av Mawsons sledelag, [[Ninnisbreen]] og [[Mertzbreen]], har blitt navngitt etter de to omkomne deltakerne.