Redigerer De sju øyers republikk (avsnitt)

== Administrasjon ==
[[Fil:Kapodistrias2.jpg|thumb|left|160px|[[Ioannis Kapodistrias]], statsråd i den septinsulære republikk og den framtidige guvernør i det uavhengige Hellas.]]
I 1800 ble den såkalt «bysantinske» konstitusjonen godkjent i [[Istanbul]] av den osmanske sultan, og det etablerte den septinsulære republikk som en skattskyldig stat underlagt [[Det osmanske rike]]. [[Markusløven|Den bevingede løve til sankt Markus]] på republikkens flagg indikerte at den var ment å være en etterfølgerstat til [[republikken Venezia]], nylig oppløst av [[Napoléon Bonaparte]]. Republikken skulle betale en treårig tributt på {{formatnum:75000}} osmanske ''guruş'' og en status lik den [[republikken Ragusa]] (kystregionen av dagens [[Dubrovnik]] i [[Kroatia]]) hadde. [[Høyporten]] (sentralregjeringen i Det osmanske rike) sammen med [[det russiske imperiet|Russland]] skulle garantere republikkens selvstendighet fra utenlandske angrep og samtidig forhindre at [[muslim]]er bosatte seg på øyene.<ref name="Demir">Demir, Ilker (December 2007): [http://www.thesis.bilkent.edu.tr/0003494.pdf ''Tepedelenli Ali Pasha and the West: A History of his Relations with France and Great Britain 1798-1820''] {{Wayback|url=http://www.thesis.bilkent.edu.tr/0003494.pdf |date=20150402224952 }} (PDF), Department Of History, Bilkent University, Ankara</ref>

Den nye republikken hadde flere problemer fra fødselen av. I henhold til første punkt i konstitusjonen skulle den være «forent og aristokratisk», original tekst: ''La Repubblica delle Sette Isole Unite''<ref>Republikken var kjent med mange navn på italiensk som ''Repubblica delle Isole Ionie'', ''Repubblica Settinsulare'', ''Eptaneso'' eller ''Stato Ionio''.</ref> ''è una'',<ref>I den første offisielle oversettelsen av konstitusjonen til gresk i 1804 ble ordet ''una'' oversatt som «ene» eller «forent».</ref> ''ed Aristocratica''. Adelen på øyene var levningene av det venetianske aristokratiet som sto i motsetning til det store flertallet av greske bønder. Det var også en religiøs dimensjon; mens det var enighet om faren av å slippe til [[muslim]]sk innflytelse, sto den italienske [[katolsk]]e adelen i et motsetningsforhold til den [[Den gresk-ortodokse kirke|gresk-ortodokse]] landsbygda. Russerne så på seg selv som beskytter av den ortodokse tro og bidro til å forsterke indignasjonen og forbitrelsen mot adelen som igjen var favorisert av den osmanske rike. Det var stor uro og flere bondeopprør.<ref name="Demir"/> Til sist ble russerne bedt om slå ned på opptøyene, hvilket var i overensstemmelse med avtalen om felles beskyttelse med osmanene. Med en sterk russisk garnison på Korfu og med hæravdelinger på de andre øyene, ble spenningen dempet, men republikken ble samtidig underlagt ''de facto'' okkupasjon av Russland.<ref name="Demir"/>

Republikken eksisterte således som et russisk [[protektorat]] ettersom befolkningen så på russerne som et folk av samme religion, det vil si [[den ortodokse kirke]]. Den politiske erfaringen med å administrere republikken var av stor betydning for den unge greker [[Ioannis Kapodistrias]], som derigjennom skaffet seg russisk beskyttelse og senere ble den første guvernør i det uavhengige [[Hellas]]. Stemmerett i republikken var begrenset til menn av legitim kristen fødsel på øyene som ikke eide en butikk eller praktiserte noen form for mekanisk fag og som kunne lese og skrive. De krevde også et minstemål på årlig inntekt, men denne varierte mellom øyene, fra 1800 dukater på Korfu til 315 dukater på Ithaka.<ref> Jervis-White-Jervis, Henry (1852): ''History of the Island of Corfu and the Republic of the Ionian Islands'', opptrykk 1970. Se lenke til republikkens andre konstitusjon nederst.</ref>

I hemmelig artikler under [[Freden i Tilsit|fredsavtalene i Tilsit]] i 1807 gikk Russland med på å avstå de greske øyene til [[Napoléon Bonaparte]]s [[Det første franske keiserdømme|franske keiserdømme]]. En ekspedisjonsstyrke ledet av general [[César Berthier]] tok kontroll over øyene i august 1807. I motsetning til naboene ved [[Adriaterhavet]], [[De illyriske provinser|de illyriske provinsene]], ble de sju øyene ikke annektert av Frankrike, men beholdt sine administrative organer og det joniske senatet under okkupasjonen av de franske styrkene ledet av guvernørene, først general [[Louis-Alexandre Berthier]] og deretter, etter mars 1808, av general [[François-Xavier Donzelot]].