Redigerer De hvite bussene (avsnitt)

== Evakuering eller «stay put»? ==
Etter hvert som de allierte styrkene i 1944 nærmet seg Tyskland ble det fra [[Supreme Headquarters Allied Expeditionary Force|SHAEF]] (de alliertes hovedkvarter) bestemt hva som skulle skje med fangene. I den norske eksilregjeringen hadde major [[Johan Koren Christie]] den 23. september utarbeidet et PM om dette; fangene skulle «stay put», altså vente inntil de ble befridd av de allierte. Familiene Hjort og Seip på Gross Kreutz fikk kjennskap til dette måneden etter og reagerte raskt; Johan Bernhard Hjort skrev en rapport hvor han sterkt frarådet forslaget. Han argumenterte for at fangene risikerte å bli likvidert, og at de derfor måtte reddes ut av Tyskland før landet ble okkupert, og skrev så:

{{Sitat|Det henstilles derfor inntrengende til overveielse for de norske myndigheter; om ikke den svenske regjering kan formås til å intervenere til fordel for iallfall de norske og danske sivilfanger i Tyskland, inklusive dem i fengsler og tukthuser, med det for øyet at fangene føres til Sverige og eventuelt forblir der til krigens slutt.|note=<ref>''Hver fredag foran porten'', side 151, «Det henstilles derfor inntrengende til overveielse for de norske myndigheter, om ikke den svenske regjering kan formås til å intervenere til fordel for iallfall de norske og danske sivilfanger i Tyskland, inklusive dem i fengsler og tukthuser, med det for øye at fangene føres til Sverige og eventuelt forblir der til krigens slutt.»</ref>}}

Hjorts rapport fra oktober 1944 er første gang et forslag om en svensk aksjon for de skandinaviske fangene luftes; forslaget ble imidlertid først kjølig mottatt. Det ble ansett for å være en norsk jobb, og man var lite innstilt på å gi svenskene noen mulighet til å utmerke seg ved krigens slutt.

I Stockholm nektet Ditleff å godta retningslinjene fra Londonregjeringen og fortsatte med å bearbeide svensker og det [[Utrikesdepartementet|svenske utenriksdepartementet]] for å redde ut skandinaviske fanger. Ditleff tok også i september 1944 opp spørsmålet om evakuering med greve [[Folke Bernadotte]] som umiddelbart stilte seg positiv. Ditleff overleverte så den 30. november notatet «Momenter til svensk aksjon for fangehjelp» til svensk UD. Men han handlet fremdeles på eget initiativ. Den 29. desember 1944 snudde imidlertid den norske regjeringen i London og gav ambassaden i Stockholm klarsignal til å diskutere muligheten for en svensk aksjon til fordel for de skandinaviske fangene.

Mens Ditleff forsøkte å påvirke Londonregjeringen fikk danskene tysk tillatelse til å hente ut fanger. De første var danske politimenn fra [[Buchenwald]], og den første transporten gikk den 5. desember.<ref>''Sandheden om de hvide busser'', side 21</ref> Frem til slutten av februar 1945 hentet danskene med egne kjøretøy hjem 341 fanger, de fleste av dem syke. Disse transportene ga danskene verdifulle erfaringer som senere skulle komme de hvite bussene til gode.

Da krigen nærmet seg slutten var det en reell frykt for at fangene i konsentrasjonsleirene ville bli likvidert. Ifølge [[Wanda Heger]] ble de advart om dette blant annet av [[Paul Rosbaud]], spionen med dekknavnet «Griffen».<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Kramish, Arnold | utgivelsesår = 1987 | tittel = Griffen: den største spionhistorien | isbn = 8202107431 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013061806107 | side = }}</ref> Seip og Hjort ble informert av en kommandant for en av de store leirene at fangene skulle likvideres ved fare for alliert okkupasjon. Likvideringen skulle gjøres på en halv time ifølge kommandanten.<ref name="Ditleff" />{{rp|12}}