Redigerer
De Havilland DH 114 Heron
(avsnitt)
Hopp til navigering
Hopp til søk
Advarsel:
Du er ikke innlogget. IP-adressen din vil bli vist offentlig om du redigerer. Hvis du
logger inn
eller
oppretter en konto
vil redigeringene dine tilskrives brukernavnet ditt, og du vil få flere andre fordeler.
Antispamsjekk.
Ikke
fyll inn dette feltet!
== Heron i Norge== [[File:De Havilland DH114 Heron 1B ‘LN-PSG’ (really LN-BFY) (44163208501).jpg|thumb|De Havilland DH 114 Heron 1B ‘LN-PSG’ (opprinnelig LN-BFY)]] I årene 1952–1960 hadde [[Braathens SAFE]] 8 Heron registrert i [[Norges luftfartøyregister]]. Flyene ble satt inn på selskapets to første innenlandruter: * Oslo–Stavanger, via [[Jarlsberg flyplass|Jarlsberg]], [[Kristiansand lufthavn, Kjevik|Kristiansand (Kjevik)]] og [[Farsund lufthavn, Lista|Farsund (Lista)]] * Oslo–Trondheim (Lade), senere (Værnes) med [[Hamar flyplass|Hamar]] som mellomstasjon fram til 1959, deretter Røros. Dette var etter en vanskelig kamp om å få konsesjonsrett på de norske innenlandsrutene, ettersom myndighetene var skeptiske til å tillate et privat flyselskap. Et Heron-fly ble utprøvd på korte rullebaner som var anlagt under krigen, for å bevise flytypens dugelighet som et passasjerfly. Det var først i 1952 at Braathens klarte å tvinge myndighetene til å gi dem prøvetillatelse. Med de to første innenlandsrutene viste Heron-flyene seg å være kapable og ble raskt populære. Dermed startet historien om innenriks flygning med landsfly. Med sin flyflåte jobbet Braathens med å utvide sitt rutenett, men selv om passasjertrafikken økte jevnt, viste det seg at mellomlandingene falt ut etter hvert, fordi det var for liten trafikk fra Hamar, Jarlsberg og Notodden. Mer kapable fly var nødvendig, og flyflåten som hadde blitt dels utskiftet med tre nye Heron 2B (LN-SUA, SUB, SUL) i 1956-58, var ikke lenge tilstrekkelig.<ref>Andersen, s. 68-70</ref> * LN-PSG – «Per» – 1952–1957 * LN-SUD – «Ola» – 1952–1957 * LN-BDH–1954–1954 * LN-NPI/LN-SUL – «Pål»/«Ola» – 1955–1960 * LN-SUR – «Lars» – 1956–1956 – Forulykket på Hummelfjell ([[Hummelfjell-ulykken]]) * LN-SUB – 1957–1960 - «Per» * LN-SUA – 1957–1958 * LN-BFX [[Fjellfly]] * LN-BFY [[Fjellfly]] * LN-NPH [[Nor Flyselskap]] * LN-BDS [[Vestlandske Luftfartsselskap]] – 1956–1957 Braathens var en av de aller første operatører av Heron, Nr. 2, 3 og 5 fra produksjonslinjen ble levert til Braathens<ref>Tidsskriftet ''[[Airliner World]]'' mai 2010</ref> Selve prototypen til Heron, G-ALZL, var leiet av Braathens i 25. april til 14. mai 1954.<ref>Andersen, s. 68</ref> Den siste flygningen med Heron (LN-SUL) i Braathens farger fant sted i mars 1960, og de ble erstattet med [[Fokker F-27|Fokker Friendship]]. Men begrepet «Luftbussen» som hadde oppstått med Heron-flyene på innenlandsrutene, levde videre med de nye flyene.<ref>Andersen, s. 70</ref> De siste flyene i Norge fløy fram til 1972 for Fjellfly, da LN-BFX og LN-BFY ble kjøpt av Flyservice i Mjøndalen. Disse ble deretter hensatt på Geitryggen fram til 1984. LN-BFY som var i bedre tilstand, ble overtatt og restaurert av Flyhistorisk Forening i [[Sola]] som utstillingsfly i Flyhistorisk Museum. Der blir flyet utstilt som LN-PSG i Braathens farger.<ref>Andersen, s. 72-73</ref> Heron passasjerflyene ble også benyttet av andre flyselskaper, som Vestlandske Luftfartsselskap fra 15. juni 1956 til 13. september 1957, med et fly under navnet «[[Jan Herwitz]]», LN-BDS av type Heron 2E. Det ble levert tilbake fordi det var for lav kabinfaktor på rutene til Stavanger og Trondheim fra Flesland i Bergen. Nor Flyselskap, som opererte fra Eggemoen ved Hønefoss, hadde et fly med registreringen LN-NPH siden 1952 - det forulykket på Vestfjorden vest for Bodø 4. september 1968 og sank i havet etter at besetningen hadde berget seg.<ref>Andersen, s. 72, s. 74</ref> Fjellfly ble det siste flyselskapet med ''Heronruter'', med ruten Oslo-Skien-Kristiansand som ble åpnet i 1961, og to fly av type Heron 1B ble innkjøpt for å styrke kapasiteten. Da flyselskapet gikk i konkurs i 1972, ble flyene overtatt av Flyservice. Til tross for den kortvarige tjenesten Heron-flyene hadde i Norge, hadde de startet historien om den norske innenriksluftfarten med landsfly mellom landbaserte lufthavner som på mange steder var lite annet enn dårlige utbygde og nedslitte rullebaner med en fortid som krigsflybaser. Rutene som ble betjent med disse flyene ble kalt ''Heronruter'', som gjorde flygning oppnåelig for de fleste beboere i Sør-Norge. Et godt eksempel i så måte er Hamar, som har en flyplass som måtte stenges for kommersiell passasjerflygning i 1959 på grunn av for lavt passasjerbelegg til Trondheim og Oslo, og som den gang hadde et grusdekk og primitive tilstander. Dette var ikke utilgjengelige for det allsidige og praktiske flyet som i utgangspunktet var ment for slike rutenett med primitive flyplasser.<ref>Andersen, s. 66-68</ref>
Redigeringsforklaring:
Merk at alle bidrag til Wikisida.no anses som frigitt under Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår (se
Wikisida.no:Opphavsrett
for detaljer). Om du ikke vil at ditt materiale skal kunne redigeres og distribueres fritt må du ikke lagre det her.
Du lover oss også at du har skrevet teksten selv, eller kopiert den fra en kilde i offentlig eie eller en annen fri ressurs.
Ikke lagre opphavsrettsbeskyttet materiale uten tillatelse!
Avbryt
Redigeringshjelp
(åpnes i et nytt vindu)
Navigasjonsmeny
Personlige verktøy
Ikke logget inn
Brukerdiskusjon
Bidrag
Opprett konto
Logg inn
Navnerom
Side
Diskusjon
norsk bokmål
Visninger
Les
Rediger
Rediger kilde
Vis historikk
Mer
Navigasjon
Forside
Siste endringer
Tilfeldig side
Hjelp til MediaWiki
Verktøy
Lenker hit
Relaterte endringer
Spesialsider
Sideinformasjon