Redigerer De 13, også kalt De første tretten (avsnitt)

=== Prøvesprengninger - atomvåpen sprer seg ===
Den første prøvesprengning av en [[hydrogenbombe]] ble foretatt av USA i november 1952. Øya [[Elugelab]] i Stillehavet forsvant fra verdenskartet. Sovjet sprengte sin første hydrogenbombe i august 1953 . Begge supermakter innledet serier av forsøk med hydrogenbomber. Etter en amerikansk prøvesprengning i 1954 på Bikini-atollen, ved Marshalløyene i Stillehavet, ble det radioaktive nedfallet ført så langt av sted at flere blant mannskapet på den japanske fiskebåten [[«Daigo Fukuryū Maru»]] som befant seg langt utenfor den angitte faresonen ble livstruende skadd. Datidens kilder angir avstanden til å ha vært 80 [[nautiske mil]] (20 [[sjømil]]; 150&nbsp;km) øst for Bikini-atollen, men uten å oppgi metoden avstanden ble målt med.<ref>[https://encrypted.google.com/books?id=opAklHndAy8C&pg=PA6&dq=%22fukuryu+maru%22+ash&hl=en&sa=X&ei=DJmTU_HpNaWL7Aau6YCQBw&ved=0CC0Q6AEwAQ#v=onepage&q=%22fukuryu%20maru%22%20ash&f=false Structure shielding against fallout gamma rays from nuclear detonations By Lewis Van Clief Spencer, Arthur B. Chilton, Charles Eisenhauer, Center for Radiation Research, United States. National Bureau of Standards, University of Illinois at Urbana-Champaign. pg 6]</ref> Hendelsen ledet til omfattende protestdemonstrasjoner i Japan. Da det ble kjent at prøvesprengningen hadde ført til uforutsett vid spredning av strontium 90 - som kunne lede til alvorlige kreftformer - reiste det seg protester over store deler av verden. 

Supermaktene fortsatte prøvesprengningene  - i Stillehavet, i Sibir, dypte inne underjorden og høyt oppe i stratosferen. Nye land sluttet seg til hydrogenbombe-maktenes selskap. {{Utdyp}}

Etter hver ble de alarmerende biologiske ettervirkningene av atombombene over Hiroshima og Nagasaki kjent. I Norge skrev arkeolog [[Anton Brøgger]] om farene for uopprettelige skader på menneskelig arvestoff, og patolog [[Leiv Kreyberg]] forklarte i deltalj om skadevirkningene av atomvåpen på alt liv. {{Trenger referanse}} 11. oktober 1956 opplyste helsedirektør [[Karl Evang]] at det radioaktive nedfallet over Norge var tidoblet bare i løpet av én måned. Direktør [[Reidar Eker]] ved Radiumhospitalet i Oslo mente at nå var det absolutt påkrevd at det ble slutt på «å pumpe radioaktivitet opp i atmosfæren». Den anerkjente biokjemiker og fysiker [[Linus Pauling]] gav støtte til synspunktene under et besøk i Oslo i 1957. {{Trenger referanse}}