Redigerer David Beaton (avsnitt)

===Biskop og kardinal===
Kong [[Frans I av Frankrike]] utnevnte ham til biskop av [[Mirepoix]], noe paven approberte, i 1537, og embedet innbragte ham en årlig inntekt på omkring 10&nbsp;000 ''livres''.

I 1538 anbefalte kongene av Frankrike og Skottland overfor paven at de mente at Beaton, som blant annet var en motstander av reformasjonsfremstøtene i Skottland, burde opphøyes til kardinal.{{tr}} Han ble kreert til [[kardinal]] av pave [[Paul III]] den 20. desember 1538, med ''[[Santo Stefano Rotondo|Santo Stefano al Monte Celio]]'' som [[tittelkirke]].

I 1539 ble han [[erkebiskop]] av [[Saint Andrews]]. Det bygget seg på den tid opp mot krig, kong [[Jakob V av Skottland]] og kong [[Henrik VIII av England]] stod mot hverandre. Konflikten brøt ut i 1542; skottene gjorde det til å begynne med bra, men ble til slutt beseiret i [[slaget ved Solway Moss]]. Kong Jakob V døde i desember 1542, og overlot dermed den skotske trone til sin da en måned gamle datter [[Maria Stuart]].

Etter kongens død foreslo kardinal Beaton, som i kraft av sitt embede var Skottlands kirkelige primas, at han og tre adelsmenn skulle overta de midlertidige styre av landet inntil dronningen ble voksen.{{tr}} Men dette ble avvist av flertallet skotske adelsmenn, som i stedet utnevnte jarlen av [[Arran]] til regent. Det gikk ikke bedre enn at kardinal Beaton ble arrestert fordi han hadde foreslått noe annet.{{tr}} Midt i all den uklarhet som fulgte, forsøkte Henrik VIII å få innpass, og paven la Skottland under interdikt på grunn av behandlingen av kardinalen. Interdiktet utløste stor uro, og folkelige oppstander og kritikk fra en del adelsmenn tvang gjennom Beatons løslatelse.{{tr}}

Beaton sammenkalte straks alle biskoper og prester til Saint Andrews, og mante til patriotisk motstand mot kong Henrik VIIIs renkespill mot land og kirke.{{tr}}

I oktober 1543 kom patriarken Marco Grimani av [[Aquileia]] som pavelig nuntius til det skotske hoff, og innsatte kardinal Beaton som pavelig legat a latere i Skottland. Samtidig, i januar 1544, ble kardinalen kansler, og parlamentet trakk tilbake sin godkjenning av Henrik VIIIs planer om ekteskap mellom prins Edward Tudor og Maria Stuart.

Strenge tiltak ble fattet mot «det engelske parti» i det skotske aristokrati, og biskopene bestemte seg for strenge prosedyrer også mot dem som fremmet protestantiske tanker. Dette gjorde kong Henrik VIII rasende, og han begynte å legge planer om å få myrdet kardinal Beaton.{{tr}} I løpet av de påfølgende to år, fikk kardinalen styrket den fransk-skotske allianse. I januar 1546 samlet han igjen geistligheten i [[Saint Andrews]], og også denne gangen ble det stilt store pengemidler til rådighet for det nasjonale forsvar mot engelskmennene. To måneder etter sammenkalte han en provinsialsynode for å drøfte den kirkelige reform. Synodens dagsorden ble endret av prosessen mot [[George Wishart]], som forkynte protestantisk lære. Wishard nektet å tilbakekalle sine læreutsagn for domstolen, bestående blant annet av to erkebiskoper og andre kirkeledere. Han ble dømt til døden, og dommen ble fullbyrdet den 28. mars 1546.

Prosessen mot Wishard var med på å få fart på protestantenes planer om å ta livet av kardinal Beaton.{{tr}} Den 29. mai 1546, rett etter morgengry, fant anslaget sted på Saint Andrews' slott. Han ble drept med flere sverdslag.{{tr}}

Beaton var den siste residerende kardinal i Skottland inntil erkebiskop [[Gordon Joseph Gray]] av Saint Andrews and Edinburgh ble kreert i 1969.