Redigerer Dante Alighieri (avsnitt)

=== Utdannelse og poesi ===
[[Fil:Dante Alighieri01.jpg|left|thumb|upright|Statue av Dante i [[Uffizi]], Firenze.]]
Ikke mye er kjent om Dantes utdannelse; han studerte antagelig hjemme eller i en friskole tilknyttet en kirke eller kloster i Firenze. Det er kjent at han studerte [[Toscana|toskansk]] poesi på en tid da «den sicilianske skole» ''(Scuola poetica Siciliana)'', en kulturell gruppe fra [[Sicilia]], var blitt kjent i Toscana. Han oppdaget den [[oksitansk]]e poesi fremført av [[trobador|trubadurene]] i [[Provence]], slike som Arnaut Daniel, og de [[latin]]ske forfatterne fra [[antikken]], inkludert [[Cicero]], [[Ovid]] og særlig [[Vergil]], som den gang nøt en enorm prestisje. Ved å tolke hans ''Fjerde ekloge'' som en forutsigelse av [[Messias]], ble Vergil regnet blant [[profet]]ene, og hans visdom ansett som uendelig. I ''Inferno'' kaller Dante ham «mitt visdomshav». For Dante var Vergil et [[symbol]] på at [[fornuft]] og [[filosofi]] kan hjelpe [[sjel]]en til [[frelse]].<ref>[[Lennart Breitholtz]]: ''Epoker og diktere'' (s. 167), Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1979, ISBN 82-05-11663-6</ref>

Dante beskrev seg selv om «lettrørt og omskiftelig på alle måter».  Da den franske [[prins]]en Karl Martel av [[Anjou]] oppholdt seg i Firenze en stund i 1294, ble de to venner. Det er bevart rundt 130 dikt fra Dantes ungdom. 30 av disse, til og om Beatrice, samlet han siden i en diktsamling og utga med tittelen ''Vita Nuova'' (Nytt liv), dedisert til vennen Guido Cavalcanti, som en gang hadde bebreidet ham for å ha endret seg og føre et liv i «rått og simpelt selskap». Kommentarene på [[prosa]] er fylt av omskrivninger, [[allegori]]er, [[tallsymbolikk]] og [[astronomi]].<ref>Sigmund Skard: ''Dante'' (s. 13-17)</ref> I ''Paradiso'' møter Dante siden igjen den franske prinsen og Piccarda, søsteren til Corso Donati som fikk Piccarda bortført fra Santa Chiara nonnekloster der hun hadde bosatt seg, slik at han kunne gifte henne bort til sin venn, den velstående Rossellino della Tosa.<ref>[https://www.uffizi.it/en/artworks/piccarda_donati Piccarda Donati]</ref>

Dante har selv sagt at han møtte Beatrice Portinari, datter av Folco Portinari, da han var ni år gammel og hun åtte. Han hevdet at han forelsket seg i henne «ved første øyekast», tilsynelatende uten noen gang å ha snakket med henne. Han så henne jevnlig etter at han fylte atten år, utvekslet hilsener når han møtte henne på gaten, men kjente henne aldri godt. Han var således et godt eksempel på [[Høvisk litteratur|høvisk kjærlighet]], et fenomen utviklet i [[Frankrike]] og i provençalsk poesi i århundret forut. Dantes erfaring med denne kjærligheten var typisk, men hans uttrykk for den var særegen. Det var i denne kjærlighetens navn at Dante forlot ''dolce stil novo'' («den søte nye stil», et begrep som han selv oppfant), og i stedet fulgte samtidige poeter og forfattere i behandlingen av emnet [[kjærlighet]] ''(amore)''. I den [[provençalsk]]e elskovslyrikk skulle dikteren velge en høytstående, gjerne gift kvinne, og synge om henne under et oppdiktet navn. I hvilken grad Beatrice allerede i ''Vita Nuova'', Dantes ungdomsverk, foruten å være en kvinne, var et symbol, er diskutabelt,<ref>Sinding, Ernst (1963): ''Den guddommelige komedie. En innføring'', Oslo: Universitetsforlaget, s. 19</ref> men i ''Den guddommelige komedie'' er hun en hovedperson mens Vergil er et redskap. Hun kommer til Vergil i [[Limbo]]: «Jeg er Beatrice, som sender deg. Kjærligheten driver meg. Hjelp ham med din vise tale, til trøst for meg.»<ref>Sinding, Ernst (1963): ''Den guddommelige komedie. En innføring'', Oslo: Universitetsforlaget, s. 31</ref>
[[Fil:Dante Luca.jpg|thumb|Dante Alighieri, detalj fra [[Luca Signorelli]]s fresko, kapellet San Brizio-kapellet, [[domkirken i Orvieto]].]]
Kjærligheten til Beatrice (slik [[Francesco Petrarca|Petrarca]] viste for Laura, om enn noe annerledes) ble - sammen med hans politiske interesse - kilden til Dantes forfatterskap. Den kjærligheten han følte for henne, forble åndelig, av typen som [[Thomas Aquinas]] kalte ''amor amicitiae'', kjærlighet for kjærlighetens egen skyld; ren, enkel og opphøyd. I mange av hans dikt er hun avbildet som en halvgud, hans [[muse]], som vokter jevnlig over ham og gir ham åndelig inspirasjon eller instruksjon, tidvis strengt. Beatrice ble giftet bort til en bankfunksjonær ved navn Simone dei Bardi, og da hun døde i [[1290]], søkte den 25 år gamle Dante tilflukt og trøst i [[latinsk litteratur]]. ''Convivio'' nevner at han leste [[Boëthius]]' ''[[Filosofiens trøst|Consolatio Philosophiæ]]'' og [[Cicero]]s ''Laelius de Amicitia''. Han viet seg deretter til [[filosofi]]ske studier ved religiøse skoler, som [[dominikanerordenen]]s i [[Santa Maria Novella]]. Han deltok i diskusjonene om de to fremste klosterordenene ([[fransiskanerordenen|fransiskanerne]] og dominikanerne) offentlig eller indirekte holdt i Firenze, den førstnevnte forklarte [[Bonaventura]]s lære og mystikk, og den sistnevnte [[Thomas Aquinas]]' lære.

Da Dante var atten år gammel, møtte han Guido Cavalcanti, Lapo Gianni, Cino da Pistoia og snart etter også Brunetto Latini; i fellesskap ble de ledere av ''dolce stil novo''. Brunetto nevnes særskilt i ''Den guddommelige komedie'' (''Inferno'', XV, 28) for det han hadde lært Dante. Rundt femti poetiske kommentarer av Dante er kjent, de såkalte ''Le Rime'', aldri samlet av ham selv, men ordnet av litteraturforskere senere. Det var dikt av ulik stil og innhold som han skrev livet igjennom. En del ble senere inkludert i den senere ''Vita Nuova'' og ''Convivio''. En del viser overgangen mellom den høviske kjærlighetspoesien til ''Vita Nuova'' og det religiøse temaet i ''Den guddommelige komedie''.<ref>Sturm-Maddox, Sara (1987): «The Rime Petrose and the Purgatorial Palinode» i: ''Studies in Philology'' '''84''' (2): 119–363. JSTOR [https://www.jstor.org/stable/4174263 4174263].</ref>