Redigerer Dansk Vestindia (avsnitt)

=== Plantasjedrift og slavehold ===
{| table class="wikitable" border=0 cellspacing=1 cellpadding=0 align=right
|align="center" colspan=4 | Befolkningsutvikling<ref>
{{Kilde bok
| forfatter= Kenneth Bo Jørgensen
| redaktør= 
| utgivelsesår= 2006
| artikkel=
| tittel= Turen går til Dansk Vestindien
| bind=
| utgave= 1. utgave
| utgivelsessted=København
| forlag=Politikens rejsebøger
| side=25
| isbn=ISBN 87-567-7333-1
| id=
| kommentar=
| url=}}</ref>
|-
!År
!Hvite
!Slaver
!Frikjøpte
|-
| align=right | 1679
| align=right | 156
| align=right | 175
|
|-
| align=right | 1688
| align=right | 148
| align=right | 422
|
|-
| align=right | 1733
| align=right | 208
| align=right | 1 087
|
|-
| align=right | 1764
| align=right | 1 200
| align=right | 9 000
|
|-
| align=right | 1791
| align=right | 2 600
| align=right | 27 608
|
|-
| align=right | 1800
| align=right | 3 500
| align=right | 35 000
|
|-
| align=right | 1830
| align=right | 3 700
| align=right | 26 000
| align=right | 13 000
|}

Produksjonen på øyene økte og de små familiebrukene vokste til å bli større plantasjer. Den økte produksjonen gjorde det nødvendig å skaffe mer arbeidskraft. Både St. Thomas og St. Jan var ubebodde, slik at arbeidskraft måtte hentes utenfra. Forsøket med å bruke [[indianer]]e fra det amerikanske fastlandet ble ikke vellykket, og man forsøkte å få unge dansker til å emigrere til St. Thomas. Få ville reise over til Vestindia av fri vilje, siden de hadde hørt skrekkelige historier om både overfarten og sykdommene som kunne ramme dem. Rekrutteringen ble flyttet til fengslene, hvor fanger med lange fengselsstraffer eller dødsdommer ble lovet frihet etter seks års arbeid på en plantasje. Få av de som inngikk avtalen overlevde seksårsperioden. Kompaniet vendte dermed blikket mot slaver fra [[Guinea (region)|Guinea]] i [[Afrika]], og i 1673 kom den første forsendelsen av afrikanske slaver.<ref>{{Kilde www
| utgiver= Dansk Vestindisk Selskap
| forfatter= 
| utgivelsesdato= 
| tittel= Historien om Dansk Vestindien
| url= http://www.dwis.dk/3_545_main.htm
| besøksdato= 12. juni 2007
| kommentar= 
| språk= Dansk
| arkiv-dato= 2007-08-13
| arkiv-url= https://web.archive.org/web/20070813220810/http://www.dwis.dk/3_545_main.htm
| url-status= yes
}}</ref> 

Antall slaver økte raskt, fra 175 i 1679 til 333 seks år senere. Selv med den store veksten var det mangel på arbeidskraft, og kompaniledelsen ønsket flere slaver. Skulle tilførselen av slaver bli for stor, kunne de alltids avhendes på de omkringliggende øyene. Men kompaniets dårlige økonomi førte til at for få slaveskip ble sendt over [[Mellompassasjen]] til å dekke plantasjeeiernes behov. For å løse problemet henvendte kompaniledelsen seg til kurfyrsten av [[Brandenburg]], som hadde store interesser i slavehandel, og tilbød ham å bruke St. Thomas som handelssted for de slavene som ble hentet fra Guinea. Til gjengjeld skulle Vestindisk-guineisk Kompagni få 1&nbsp;% av slavene som ble innført til øyene og 2&nbsp;% av slavene som ble videresolgt.<ref name="Thorkild Hansen">
{{Kilde bok
| forfatter= Thorkild Hansen
| redaktør= 
| utgivelsesår= 1970
| artikkel=
| tittel= Slavernes øer
| bind=
| utgave= 3. utgave, 2 opplag
| utgivelsessted=København
| forlag=Gyldendal
| side=38
| isbn=87-00-00862-1 
| id=
| kommentar=
| url=}}</ref>

Brandenburgerne var «tettpakkere», og fra 1690 til 1698 ble det sendt 32 slaveskip over Mellompassasjen, ofte med opptil 500 slaver om bord. St. Thomas ble et av de viktigste handelsstedene for internasjonal menneskehandel, hvor brorparten av slavene ble solgt til de omkringliggende øyene. I 1691 var antall slaver steget til 751, mens antall hvite utgjorde 385. Da brandenburgerne innstilte sin virksomhet, var det 1317 slaver på St. Thomas.

[[Fil:Christiansborg Castle2.jpg|thumb|Det danske slavefortet [[Christiansborg (fort)|Christiansborg]] på [[Gullkysten]] i [[Guinea (region)|Guinea]], i dag beliggende i [[Ghana]]s hovedstad [[Accra]].]]
Kompaniledelsen innså hvilke fortjenestemuligheter det lå i trekanthandelen og bygde flere slavefort langs [[Guineabukta]], hvor [[Christiansborg (fort)|Christiansborg]] utenfor dagens [[Accra]] var det største. Kompaniet kjøpte slavene av lokale høvdinger som hadde fanget dem i lokale stammekriger. I bytte mot [[Rom (brennevin)|rom]], våpen, krutt og klær fikk kompaniet slaver, elfenben og gull.

Et viktig skritt ble tatt i 1725, da Kompaniet for første gang tillot private slavehandlere å innføre slaver til Dansk Vestindia. Denne tillatelsen ble gitt etter britisk modell for å øke importen av slaver. Kjøpet av øya St. Croix i 1733 førte til en økonomisk omlegging – produksjonen på øyene gikk fra hovedvekt på bomull til sukker. Det viste seg vanskelig å få flere dansker til å innvandre, så øyene ble i stor grad befolket av utvandrede britiske katolikker som kom via [[Montserrat]]. I tillegg ble altså tilførselen av slaver økt, ikke minst gjennom private spanske slavehandlere.<ref>Hugh Thomas, ''The Slave Trade'', 1997, Phoenix edition, London 2006, side 255-256.</ref>

I 1791 var det 27&nbsp;608 slaver i Dansk Vestindia, men de offisielle tallene på slaver i Dansk Vestindia er sannsynligvis for lave. Plantasjeeierne måtte betale en fast sum i skatt pr slave, og de offisielle tallene er hentet fra skattelistene. Guvernør Erich Bredal klaget over at mange skattesnytere skjulte slavene sine i skogen når det var slavetelling.<ref name="Thorkild Hansen" />

Slavene bodde under dårlige forhold, ble tvunget til hardt arbeid og var nesten uten rettigheter. Slaveeierne kunne behandle slavene stort sett slik de ønsket, men slavene var også en kostbar investering som ikke måtte gå til grunne. Faren for opprør var alltid til stede, og flere opprør fant sted i Dansk Vestindia. 

Import av slaver ble forbudt i 1803, men da hadde også plantasjeeierne blitt «selvforsynt» ved at deres egne slaver fødte nok barn. Slaveriet ble avskaffet 45 år etter importforbudet av guvernør [[Peter von Scholten]] i forbindelse med et slaveopprør i Frederiksted på St. Croix. 

Totalt ble det sendt 120&nbsp;000 slaver fra de danske fortene i Guinea til øyene i Vestindia, hvor ca. 50&nbsp;000 gikk til Dansk Vestindia.

Plantasjeeierne tjente store formuer på denne tiden. Schimmelmann-familien stod i en særstilling, den ble på 1700-tallet Danmarks rikeste familie på grunn av sukkerhandelen fra Vestindia. Familien dominerte det økonomiske liv i Danmark – [[Heinrich Carl von Schimmelmann]] var finansminister i Danmark-Norge 1768–82, og hans sønn [[Ernst Heinrich von Schimmelmann]] fra 1784.<ref>Hugh Thomas, ''The Slave Trade'', 1997, Phoenix edition, London 2006, side 256.</ref>