Redigerer Dansk-norsk slavehandel (avsnitt)

== Handelsfortene ==
[[Fil:Guinea map 1725.jpg|mini|Kart over [[Gullkysten]] (dagens [[Ghana]])]]

På kysten av [[Guineabukta]] finnes stedsnavn som Gullkysten, [[Slavekysten]] og [[Elfenbenskysten]], navn som peker på viktige varer på tiden da de første europeerne utforsket området. Alle de viktige europeiske sjøfartsnasjonene forsøkte å etablere seg her på 1600-tallet, og virksomheten var mest omfattende på slutten av 1700-tallet.{{tr}} Det ble inngått avtaler med de lokale herskere, bl.a. [[ashanti]]-folket, akwamo-folket og fante-folket. Europeerne bygde  handelsfort. Europeerne var i konkurranse med hverandre, og det var tider med krigshandlinger, liksom i Europa. Også de afrikanske folkeslagene hadde konflikter, både innbyrdes og til tider med europeerne. Krigshandlinger var derfor ventet, og festningsanlegg var nødvendige. Handelsfortene skiftet ofte eiere.

Handelsfortenes viktigste oppgave var å skaffe varene europeerne ønsket. Fortene tok imot varer fra Europa - bl.a. rom, stangjern, våpen, krutt og tekstiler - og byttet disse i varer beregnet for utskipning, bl.a. slaver, elfenben og gull. Fortene var utstyrt for å gi husly til slaver, fra disse ankom fra innlandet til de skulle skipes videre.

De lokale samarbeidspartnere var krigerfolk. Våpen var derfor viktige varer fra Europa, og avsetningen av disse gjorde samarbeidspartnerne bedre rustet til å føre krig mot sine nabofolk lenger inne i landet.

Det danske [[Vestindisk-guineisk Kompagni]] hadde tilsammen seks handelsfort på Gullkysten. Det viktigste av disse var [[Christiansborg (fort)|Christiansborg]]. De andre danske handelsfortene var: [[Fredensborg (fort)|Fredensborg]], som lå lenger mot øst, ved landsbyen Old Ningo. [[Fort Prinsensten|Prinsensten]], [[Kongensten (fort)|Kongensten]] i Ada, [[Augustaborg (fort)|Augustaborg]] i Teshie og [[Isegram]] i Kpone.<ref>UNESCO Danish-Norwegian historical sites in Ghana. A guide to Danish-Norwegian historical sites during the pre-colonial era, 1661 - 1850. 2002.</ref>

Handelsfortene hadde mannskap fra hjemlandet, og den viktigste oppgaven var handel. De hadde også håndverkere og soldater. De største fortene hadde en prest. Danskene som oppholdt seg på Gullkysten hadde anledning til å inngå [[midlertidig ekteskap]] med afrikanske kvinner. Biskop Worm hadde gitt en dispensasjon som ga alle danske lov å ta seg ''eet sort fruentimmer''. Betingelsene var at mannen skulle love å omvende sin sorte kone til kristendommen, og når han dro tilbake til Europa skulle han ta henne med om hun ønsket. Å ta seg en sort kone het ''Å cassare''. Resultatet ble afrikanske barn som var lysere i huden, men lys hud ga status i de afrikanske samfunnene. Guttene kunne i neste omgang få tjeneste som soldater på fortet, mens jentene kunne finne en europeisk ektemann.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Svalesen, Leif | utgivelsesår = 1996 | tittel = Slaveskipet Fredensborg | isbn = 8202154812 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Cappelen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010060203017 | side = 95-97}}</ref> ''Naar den blankes negerinde først har faaed et par mulattbørn til ham, saa holder han ligesaa meget af hende, og hans børn, som en mand, der har sin ægte hustrue og børn i Europa'' (sitat etter Rømer, en av de danske på Guldkysten).<ref>Rømer, Ludvig Ferdinand. Tilforladelig efterretning om Kysten Guinea. København 1760.</ref> Den dansken som er best kjent i denne sammenheng, er [[Wulff Joseph Wulff]], som bodde på Gullkysten fra 1836 til 1842 og var gift med en mulattkvinne med navnet Sara Malm, visstnok med det opprinnelige navnet Tim Tam. Tidlig på 1900-tallet bodde stadig Wulffs etterkommere i Frederiksminde, huset han bygde i landsbyen Osu.<ref>W.J.Wulff: Da Guinea var dansk. København 1917.</ref>

Tropiske sykdommer var en alvorlig trussel for alle europeere i Vest-Afrika, og danskene som arbeidet på fortet hadde ofte en kort tjenestetid før de ble begravet på den danske kirkegård bak Christiansborg fort. Også mange fra mannskapet på slaveskipene døde av tropesykdommer mens skipene oppholdt seg på Gullkysten.

Totalt ble det sendt 120&nbsp;000 slaver fra de danske fortene i Guinea til Karibia, hvorav ca. 50&nbsp;000 gikk til [[Dansk Vestindia]].<ref>{{Cite web |last=Madsen |first=Maj Bach |date=2012-08-27 |title=Denmark cannot apologise for slave trade |url=https://sciencenordic.com/criminality-denmark-ethics/denmark-cannot-apologise-for-slave-trade/1375831 |access-date=2022-05-12 |website=sciencenordic.com |language=nb-no}}</ref>
Det var på denne tiden vanlig å merke sine eiendeler med et brennjern. Slaver ble også merket på denne måten. Det [[Vestindisk-guineisk Kompagni]] merket sine slaver med et S på låret. Et jern ble glødet opp, og ble så presset mot slavens hud. Arret i form av en S gikk aldri bort.