Redigerer Dannet dagligtale (avsnitt)

===Fonologi===
I [[fonologi]]en eller lydsystemet er det større forskjeller. «Den tykke l [...] regnes for 'simpel' Udtale» påstod Knudsen i 1856, og i tillegg til skillet mellom [[monoftong]]er og [[diftong]]er, har den regelmessige bruken av ''tykk l'' mest markant skilt allmuespråket fra den «dannede dagligtalen» i Kristiania. Om diftongene ''ei'' og ''au'' (for ''e'' og ''ø'' i skriftspråket) skrev Knudsen at de «for Tiden udelukkende hører til Almuesproget». Det samme gjaldt uttale med ''g'' i ord som ''Have'', ''lave'', ''save'', ''Skov'' og ''Plov'': «Denne ''g'' findes stadig hos vor Almue,» men i «det norske Talesprog» er uttalen skriftrett ''v''.<ref name="Knudsen 1856">{{Kilde bok
| forfatter=Knud Knudsen
| utgivelsesår=1856
| tittel=Haandbog i dansk-norsk Sproglære
| utgivelsessted=Kristiania
| forlag=Abelsted
}}</ref>

Ett spørsmål Knudsen var svært opptatt av, var uttalen av [[velar]]er (''g'' og ''k'') foran høye vokaler, og i konsonantgrupper som ''skj–''. Et hovedpunkt i artikkelen «Om Norskhed i vor Tale og Skrift» fra 1850 var nettopp «hård» eller «blød» uttale av ''g'' og ''k''. Her påstår han at «de Norske udtaler ikke ''ge–'' [...], men i Stedet derfor altid ''je–'' [...]». Han hevder videre at uttalen ''Skin'', ''Sky'', ''Ske'', ''Kilde'', ''Kys'', ''gift'', ''forgyldt'', ''begynde'' hører til høytidsspråket, mens den «dannede dagligtalen» har ''Sjin'', ''Sjy'', ''Sje'', ''Kjilde'' (''Kjille''), ''Kjys'', ''jift'', ''forjyldt'', ''bejynne''.<ref name="Knudsen 1850">{{Kilde artikkel
| forfatter = Knud Knudsen
| utgivelsesår = 1850
| tittel = Om Norskhed i vor Tale og Skrift.
| publikasjon = Norsk Tidsskrift for Videnskab og Litteratur
}}</ref> Her er nok Knudsen mer normativ enn deskriptiv, og den store interessen hans for spørsmålet kom av at dagligtalen begynte å ta opp uttalen fra høytidsspråket.<ref name="Hoel 1996"/> I Bergen i 1855 måtte man nesten regne det «som et Kriterium paa et dannet Menneske, at dette Menneske siger ''gylden'' istf. ''jylden'', osv.» (Bergensposten).<ref name="Vinje 1984">{{Kilde bok
| forfatter=Finn-Erik Vinje
| redaktør=Bernt Fossestøl m. fl.
| utgivelsesår=1984
| artikkel='Damer sier kjød.' Dannet dagligtale den gang og nå.
| tittel=Festskrift til Einar Lundeby 3. oktober 1984
| utgivelsessted=Oslo
| forlag=Novus
| side=211-235
}}</ref> Jakob Løkke hevdet i 1855 at foran ''i'' og ''y'' «lyder i det høiere Foredrag Ganelyden (''g'' og ''k'') ren», som i ''kige'', ''kind'', ''kylling'', ''kyndig'', ''give'', ''gydelig'', ''gynge''. Men der ''j'' var med i skriftbildet, skulle uttalen være «blød», som i ''kjær'', ''kjende'', ''gjøre'', og ikke «hård» som i dansk tale.<ref name="Vinje 1984"/>

Vingling var det også i uttalen av konsonantene ''b''/''p'', ''d''/''t'' og ''g''/''k''. Knudsen skrev at ''bløt'' (stemt) uttale var vanlig i høytidsspråket og ''hard'' (ustemt) var vanlig i dagligtalen. Eksemplene hans er ''tabe'' og ''løbe'' mot ''tape'', ''løpe''; ''liden'' og ''Rod'' mot ''liten'' og ''Rot'', og ''Lagen'' og ''bruge'' mot ''Laken'' og ''bruke''. Et annet viktig skille mellom dagligtale og høytidsspråk var uttalen av stumme konsonanter, både de ''[[etymologi]]ske'' og de ''falske''. Knudsen skriver at en nå ikke «i en Samtale [kan] sige ''sende'', ''holde'' for ''senne'', ''holle'', uden at ansees for Pedant.» Man hører heller ikke skriftrett uttale av ''vidste'', ''sidste'', ''Bædste'', ''lædske'', selv ikke av «den mest loyale Bogtræl». Et annet skille var pronomen, der høytidsspråket hadde ''mig'', ''dig'', ''sig'', mens dagligtalen hadde ''mej'', ''dej'', ''sej''. Derimot var uttaleformer som ''Lidelse'', ''Berider'', ''Tilblivelse'' vanlige i dagligtalen selv om man ellers ser ''lie'', ''rie'', ''bli'' for skriftformene ''lide'', ''ride'', ''blive''.<ref name="Knudsen 1850"/>