Redigerer Danmarks historie (1660–1814) (avsnitt)

=== Enevoldskongen reformerer Danmark-Norge ===
[[Fil:Frederik 3 by window.jpg|mini|[[Frederik III av Danmark og Norge|Frederik III]]]]
Det var nå kongens oppgave å organisere det fremtidige styret av landet, ettersom arverike innebærer noe annet enn et eneveldig rike. De tre stendene innleverte sine privilegiesøknader da kongen hadde lovet å garantere deres rett. Adelen ønsket å beholde sine privilegier i henhold til den kasserte håndfestningen, mot at de frasa seg retten til å velge konge. Borgerskapets ansøkning lå i forlengelse av 20. september-forslaget og samtidig ønsket de at stendene fikk seg forelagt alle lover og forordninger til gjennomlesing og bemerkninger ''«førend de til trykken forfærdigedes»''. Geistligheten ønsket bare status quo. Kongen innførte en forbruksskatt og en [[koppskatt]] som adelen også skulle betale og oppløste stendermøtet i desember.

Rikets styre ble organisert ved at det ble opprettet et [[Kollegium|statskollegium]] som skulle ordne alle viktige innen- og utenrikssaker. Samtidig opprettet man skattkammerkollegiet, [[kanselli]]kollegiet, admiralitetskollegiet, krigskollegiet og i 1661 [[Højesteret (Danmark)|Højesteret]] samt i [[1668]] commercekollegiet til behandling av den borgerlige næring. Et kollegium og Højesteret besto av 8–12 medlemmer med en president i ledelsen. Det skulle behandle kongens eller deres egne forslag, hvoretter kongen skulle ta stilling til dem. For Højesterets vedkommende skulle minst halvparten av medlemmene være adelige og resten kyndige borgerlige.

Da det nye statsapparatet var på plass, sendte kongen 10. januar 1661 ut aktstykket ''enevoldsarveregeringsakten'', som dannet grunnlaget for det nye eneveldige styret. Aktstykket var utformet som et forpliktelsesbrev som de adelige og representanter fra borgerskapet og de geistlige underskrev av egen fri vilje og uten kongelig tilskyndelse, hyllet og bekreftet Hans Kongelige Majestet ''som een absolut og suveræn arve herre...'' Med denne underskrevne akten var Danmark i likhet med enkelte andre europeiske land blitt en eneveldig stat. Noen få ikke-innflytelsesrike adelige skrev ikke under, men det betydde ikke noe, og eneveldet varte de neste 187 år. Den 24. juni utstedte Frederik III de tre stendenes privilegier. Adelen beholdt sine rettigheter over bønder og gods, men mistet alle politiske fordeler. Borgerskapet fikk skattelikhet med adelen og adgang til embeter. Til gjengjeld var det ingen provinsborgermøter eller selvstyre til kjøpstedene. Kongen ville selv sørge for at kjøpstedene fikk råd og borgmestre. Likeledes var Københavns privilegier fra 1658 skrumpet betydelig inn. Det var bare stabelretten tilbake. De geistliges privilegier var uforandret. Året etter ble lensvesenet opphevet og lenene omdøpt til amt med kongelig utnevnte og fastlønnede amtmenn i spissen. Amtets økonomiske forvaltning ble ivaretatt av en amtskriver, senere kalt amtsforvalter.

For å modernisere statsstyret ble adelens politiske privilegier opphevet, og for å redde statsfinansene ble borgerskapets økonomiske privilegier opphevet. Kongen hadde tatt makten, men i praksis ble makten over den økonomiske politikk og de mange daglige beslutninger lokalt liggende hos borgerskapet i byene, også i det fjerntliggende Norge. Under arvehyllningen i København tvang nordmennene igjennom kjøpstadsprivilegiene av 1662 og noe senere det gunstige sagbruksreglementet av 1688, som de norske handelsborgerne med Gyldenløve i spissen hadde ivret for.<ref>{{Harvnb|Bagge|Mykland|1987|s=199.}}</ref>

Saneringen av rikets gjeld gjensto. Kreditorene var mange, men penger var det ingen av, og kongens rådgivere besluttet å nedskrive eller slippe gjelden ved å overlate store deler av kronens gods til kreditorene. Ofte satte de prisen per [[Tønne (flatemål)|tønne]] [[hartkorn]] så høyt at kreditorene ikke fikk mye for de pengene de hadde til gode. Men valget sto mellom det eller ingenting. De største kreditorene fikk så store godseiendommer at de kunne oppnå adelskap. Utlegget gjorde et stort innhugg i krongodset, så fra å ha utgjort omkring halvparten av jordegodset før eneveldet utgjorde det kun litt over en fjerdedel i 1688.

[[Fil:Kongeloven.jpg|mini|300px|Et eksemplar av [[Kongeloven]] utstilt på [[Frederiksborg slott]].]]
Frederik III underskrev [[Kongeloven]] [[14. november]] [[1665]], og dette markerte overgangen fra adelsvelde til enevelde. Kongeloven var utarbeidet av kongens sekretær [[Peder Schumacher Griffenfeld|Peder Schumacher (Griffenfeld)]] og bekreftet at ''«kongen var det ypperste og højeste hoved her på jorden over alle menneskelige love...»''. Han skulle kun svare overfor Gud og de eneste innskrenkinger i hans makt var at han skulle tilhøre den evangelisk-lutherske kirke og ikke måtte forminske riket; bestemmelser som går igjen i [[Danmarks grunnlov|Danmarks Riges Grundlov]]. Man ville ha riket udelt og derfor inneholdt loven en del paragrafer som fastslo akkurat hva som skulle skje ved kongens død dersom det ikke var en voksen sønn til å etterfølge han. Nettopp derfor var Kongeloven likeså mye en arvelov som en [[Forfatning|grunnlov]] for eneveldet, forøvrig den eneste i verden. Loven ble til dels utarbeidet fordi man ønsket å fjerne den følelsen av militærkupp, som mange næret ved innføringen av arveriket og eneveldet. Selve loven ble først trykt og offentliggjort i [[1709]], muligens fordi dens ordlyd ville ha gjort motstanderne av eneveldet misfornøyd.

Frederik III døde den [[9. februar]] [[1670]], og hans sønn [[Christian V av Danmark og Norge|Christian V]] var automatisk ny arvekonge og enevoldsherre. Ved kroningshøytideligheten den [[7. juni]] [[1671]] i [[Frederiksborg slott]]skirke satte kongen selv kronen på hodet før han ble salvet av [[Sjælland]]s biskop.

Ledelsen av riket ble omorganisert under den nye kongen. Sammen med [[Ulrik Fredrik Gyldenløve]], [[Norge]]s [[stattholder]] siden 1664, og [[Frederik Ahlefeldt (1623-1686)|Frederik Ahlefeldt]], [[Hertugdømmet Slesvig|Slesvig]]–[[Holstein]]s stattholder siden 1663, overtok Peder Schumacher (fra 1671 adlet som ''Griffenfeld'') ledelsen av [[monarki]]et. Statskollegiet ble avløst av [[gehejmekonseil]]et som ble landets øverste myndighet. Det besto av kongen selv og de seks øverste embetsmenn og med Griffenfeld som sekretær. [[Christoffer Gabel]], som hadde hatt Frederik IIIs gunst, mistet all innflytelse.

For å styrke sin posisjon som eneveldig konge overfor den gamle adelen, innførte Christian V i 1671 et nytt adelig rangsystem. Godseiere som eide minst 2&nbsp;500 tønner [[hartkorn]], kunne bli [[greve]] mens de som kun hadde 1&nbsp;000, måtte nøye seg med å bli friherre ([[baron]]). Alle som hadde anførte eiendom og var i kongens nåde, kunne oppnå disse titler uansett tidligere sosial posisjon. Til titlene var det knyttet en rekke fordeler som utstrakt skattefrihet og rettsmyndighet innenfor godsets område. Disse fordelene fikk mange gammeladelige til å skifte til den nye rangklassen tross deres forakt for de nye borgerlige grever og baroner. De nye greve- og friherregodsene var i motsetning til de gammeladelige udelelige og kunne hverken deles eller selges, men skulle arves av den førstefødte sønn. Var det ingen arvinger, tilfalt godset kronen.<ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|s=149–152.}}</ref>