Redigerer Døende galler (avsnitt)

== Innflytelse på kunsthistorien ==
''Døende galler'' ble en av de mest berømte verker som har overlevd fra antikken og ble videreformidlet som [[gravering]]<ref>Først av François Perrier, ''Segmenta nobilium signorum et statuarum que temporis dentem invidium evase'' (Rome og Paris 1638) plate 91 (anført av Haskell & Penny, 225, og note 15).</ref> og i endeløse kopier av andre kunstnere hvor den ble en klassisk modell for å gjengi sterke følelser, og ikke minst for andre skulptører. Statuen viser tegn på å ha blitt reparert og hvor hodet synes å ha blitt brukket av ved nakken, skjønt det er uklart om restaureringen skjedde i romersk tid eller etter at den ble oppdaget på 1600-tallet.<ref>Hartswick, Kim J.: ''The Gardens of Sallust: a Changing Landscape'', s. 107. University of Texas Press, 2004</ref>

Skulpturens kunstneriske kvalitet og uttrykksfulle [[pathos]] førte til stor beundring blant den utdannede klasser på 1600- og 1700-tallet, og ble noe som man måtte se på den «Grand Tour» eller [[dannelsesreisen]] gjennom [[Europa]] som ble gjort av unge menn på den tiden. [[Lord Byron]] var en slik besøkende, og minnet ''Den døende galler'' i hans dikt ''Childe Harold's Pilgrimage'':

:''He leans upon his hand—his manly brow''
:''Consents to death, but conquers agony,''
:''And his drooped head sinks gradually low—''
:''And through his side the last drops, ebbing slow''
:''From the red gash, fall heavy, one by one...''<ref>Byron: ''Childe Harold'', Canto IV (1818), vers 140-141.</ref>

Skulpturen ble omfattende kopiert hvor konger<ref>En gipskopi ble gjort for kongen av Spania i [[1650]] og marmorkopi av Michel Monnier for [[Ludvig XIV av Frankrike]] som fortsatter er ved [[Slottet i Versailles|Versailles]] (Haskell & Penny 22).</ref>, akademier og rike jordeiere<ref>En svart marmorkopi for hertugen av Northumberland er i Robert Adams hall i Syon House; det er kopier i flere hageanlegg i England, blant annet Rousham, Oxfordshirew (William Scheemakers, 1743) og Wilton House, Wiltshire (Vierpyl, før 1769).</ref> bestilte deres egne kopier av ''Den døende galler''. De med mindre personlige formuer kunne bestille kopier av statuen i miniatyr for bruk som dekor og som brevvekt. Mer grunnleggende gipskopier i full størrelse ble benyttet av kunstakademier som studieobjekt for studentene.

I løpet av denne perioden ble statuen omfattende tolket som en beseiret gladiator heller enn en gallisk kriger. Den var således kjent som «Døende» eller «Såret gladiator», «Romersk gladiator» og «Murmillodøende». Den har også blitt kalt for «Den dødende trompeter» ettersom en av de objekter som ligger ved siden av er et horn.

Som nevnt over ble skulpturen rekvirent av [[Napoléon Bonaparte]] i løpet av hans invasjon i [[Italia]]. Den ble tatt med i triumf til [[Paris]] hvor den ble utstilt. Den ble siden gitt tilbake til Italia i [[1815]] og er i dag utstilt i [[Kapitolmuseene]] i [[Roma]].