Redigerer Cuba-saken (avsnitt)

=== En brysom bedrift ===
[[Fil:Disputed Bolivia Paraguay.jpg|miniatyr|Chacokrigen, området som Bolivia og Paraguay kjempet om 1933–1935, den norske regjeringen ble kritisert både utenlands og innenlands for å selge ammunisjon til en av partene.]]
[[Fil:BatistaWife1958.jpg|miniatyr|Den cubanske diktatoren Batista spiser frokost med sin kone i 1958, året etter måtte han rømme landet og en ny diktator tok over.]]
Den statseide rustningsbedriften Raufoss Ammunisjonsfabrikker begynte allerede i [[mellomkrigstiden]] (1919–1939) med eksport av sine produkter.<ref name=Wahl17>Peder Wahl 2011, s. 17</ref> På venstresiden i norsk politikk var det imidlertid motstand mot bedriftens ammunisjonseksport, og kritikken økte sterkt ved bedriftens eksport til [[Bolivia]] under [[Chacokrigen]].<ref name=Wahl19>Peder Wahl 2011, s. 19</ref> Saken ble også reist i [[Folkeforbundet]] i 1934 av [[Storbritannia]] som var misfornøyd med den norske ammunisjonseksporten.<ref name=Wahl19/> Kort tid etter at Johan Nygaardsvolds regjering kom til makten i 1935, vedtok Stortinget begrensninger i eksporten, blant annet skulle det ikke selges krigsmateriell til land i krig eller [[borgerkrig]].<ref name=Wahl20-22>Peder Wahl 2011, s. 20-22</ref>

Etter [[andre verdenskrig]] var Raufoss Ammunisjonsfabrikkers produksjonsutstyr nedkjørt, og det ble brukt store midler både fra norsk og amerikansk side for å sette den i stand.<ref name=Wahl25-26>Peder Wahl 2011, s. 25-26</ref> Organisering av eierforhold ble også endret, fra å være en ren statsbedrift ble den omgjort til et selvstendig [[rettssubjekt]] med større eget ansvar for driften.<ref name=Wahl23-24>Peder Wahl 2011, s. 23—24</ref> Gjennom det amerikanske programmet ''Additional Military Production'' (AMP) fikk Raufoss Ammunisjonsfabrikker 28,5 millioner kroner i støtte.{{Sfn|Wicken|1987|s=22}}

Ved utbruddet av [[Koreakrigen]] ble det fra amerikansk side lagt ytterligere vekt på europeisk militær opprustning og såkalt ''Off Shore Procurement'' ble lansert.<ref name=Wahl25-26/> Kontrakter for rustningsproduksjon skulle gå direkte til europeiske fabrikker, betales av amerikanske myndigheter og produsert materiell stilles til rådighet for land i [[NATO]] etter behov.<ref name=Wahl25-26/>