Redigerer Covenanters (avsnitt)

==Engelsk okkupasjon==
[[Fil:Dyck Charles I Stuart.jpg|mini|''Covenanters'' utleverte kong Karl I til det engelske parlament og til død gjennom henrettelse.]]
Kongen overga seg til skottene i 1646, som gjorde flere forsøk på å overtale ham til å underskrive både den «nasjonale pakt» og den ''Solemn League and Covenant.'' Men han nektet og ble overlevert til ombudedene for det skotske parlamentet i begynnelsen av 1647. Imidlertid var mange ''Covenanters'' mistenksomme overfor deres engelske alliertes intensjoner og åpnet hemmelige forhandlinger med Karl I. Han ga viktige innrømmelser til dem i en overenskomst kalt «engasjementet» som ble gjort med skottene i slutten av 1647. Fra nå av ble ''Covenanters'' delt i to fraksjoner, ''Engagers'' som støtte «engasjementet» og ''Kirk Party'' som motsatte seg det. En skotsk hær invaderte England til støtte for «engasjementet» men ble beseiret og makten i Skottland overgikk til Kirkepartiet. ''Covenanters'' ønske om å tvinge både England og Irland at aksepterte en presbyteriansk statskirke førte til krig med deres tidligere allierte, det engelske parlamentet. Imidlertid ble de beseiret i en forsøk på invasjon av England og det kom selv til strider mellom ''Engagers'' og Kirkepartiet.<ref>Yeoman, L. (2016). «Covenant, Wars of the» ''Oxford Companion to Scottish History.'' Oxford University Press, s. 110-112.</ref><ref>Stewart, L.A.M (2016). ''Rethinking the Scottish Revolution: Covenanted Scotland, 1637-1651.'' Oxford University Press, s. 21n66, 262, 242, 247</ref>
[[Fil:Civil war reeanactment.JPG|mini|New Model Army beseiret Covenanter-hæren.<small>Modern historisk reenactment.</small>]]
Da Karl I ble [[henrette]]t av det engelske parlament i 1649 ble en ny avtale - «Traktaten i Breda» - ingått i 1650 mellom Kirkepartiet og kongens sønn Karl II. Han påtok seg å etablere presbyterianismen som statskirke i England og å anerkjenne myndigheten til Kirkens generalforsamling i England slik den allerede var i Skottland. Karl II erklærte ved høytidelig ed sin godkjenning av både den «nasjonale pakt» og ''Solemn League and Covenant'' og dette ble fornyet i anledning av hans [[kroning]] som Skottlands konge i 1651. Imidlertid ble Kirkepartiet fullstendig beseiret i 1650–1652 av styrkene til det engelske parlamentet under [[Oliver Cromwell]]. Lavlandet ble okkupert av [[New Model Army]] og presbyterianerne ble satt på sidelinjen. Selv en påfølgende tilnærming mellom ''Engagers'' og Kirkepartiet og deres tidligere fiende de skotske rojalistene var ikke nok til å sette Karl II på den skotske [[trone]] igjen og kongen flyktet til Frankrike.<ref>Yeoman 2016 ''op.cit.'', s. 112-113.</ref>

Fra 1638 til 1651 hadde ''Covenanters'' ledet av [[Archibald Campbell, 1. marki av Argyll|markien av Argyll]] vært det dominerende partiet i Skottland og ledet politikken, men nå ble Skottland annektert, lovgivende institusjoner opphevet og presbyterianismen avskaffet som statsreligion. Det var religionsfrihet (bortsett fra romersk-katolikker) men den skotske kirkes [[edikt]]er ble ikke lenger håndhevet av [[stat]]en. Under den engelske okkupasjon var ''Covenanters'' splittet i to nye fraksjoner. Over to tredjedeler av [[prest]]ene i den skotske kirke støttet en resolusjonen fra slutten av 1650 om å gjenoppta ''Engagers'' og rojalister. De ble kjent som ''Resolutioners''. Deres motstandere ''Protesters'' var stort sett fundamentalistene i det gamle Kirkepariet, som skyldte nederlaget på kompromiss med de separrtede. Presbyterianerne  var fiendtlige mot [[Uavhengige|Independentene]] som dominerte i det engelske parlament og New Model Army fordi de gikk inn for separasjon av kirke og stat. Bortsett fra et lite antall av ''Protesters'' kjent som «Separatister» kunne ikke ''Covenanters'' akseptere den nye ordning.<ref>Holfelder, K. (1998). ''Factionalism in the Kirk during the Cromwellian Invasion and Occupation of Scotland, 1650 to 1660: The Protester-Resolutioner Controversy.'' University of Edinburgh. Diss., s. 4, 142.</ref><ref>Yeoman L (2016a). «Church institutions» ''Oxford Companion to Scottish History.'' Oxford University Press, s. 83.</ref>