Redigerer Clément Marot (avsnitt)

===Dikter===
Sønnen studerte i [[Paris]], ble i 1519 pasje hos kongens søster, vant kongens gunst med diktet «Le temple de Cupidon», dro med ham til [[Italia]] og ble i 1525 tatt til fange i [[slaget ved Pavia]], men ble raskt befridd fra fangenskapet.

I 1526 ble han fengslet, beskyldt for [[kjetter]]i. Han satt først i [[Châtelet]], deretter i [[Chartres]], men ble løslatt av Frant I som han hadde skrevet et dikt til. I [[fengsel]]et [[satire|satiriserte]] han over sine anklagere og dommere i det [[allegori]]ske dikter «L'enfer». 

Han ble igjen anklaget for å være [[Kalvinisme|kalvinist]], denne gangen av [[Sorbonne]]n, og flyktet i 1535 til  dronning [[Marguerite av Navarra]] og videre fra henne til hertuginne Renée i [[Ferrara]], hvor han gikk over til [[protestantisme]]n. Siden dro han til [[Venezia]] og i 1536 tilbake til Frankrike, hvor han hadde kongens beskyttelse inntil 1542, da han igjen fikk Sorbonne på nakken, denne gangen med en oversettelse av [[Kong David av Israel|Davids]] [[Salmenes bok|salmer]]. Dette gjorde at han måtte flykte til [[Genève]] og derfra videre til [[Torino]]. 

I Marots diktning møtes [[renessanse]]n og [[reformasjonen]]. Det gikk ut fra [[middelalderen]], men ble etterhvert mer og mer preget av den nye tidens ånd og tenkemåte ettersom han ble påvirket av de klassiske dikterne og av de italienske [[Humanisme|humanistene]]. Som hoffmann og hoffdikter utdannet han seg til en vittig, konverserende og åndfull poet. 

Han gjorde seg bemerket som salmedikter, og hovedtyngden i det [[Hugenottene|hugenottiske]] salmeverket ''Pseaumes de David mis en rime francaise par Clément Marot & Theodore de Beze'' kommer fra ham. I ''[[Norsk Salmebok (1985)|Norsk Salmebok]]'' og ''[[Norsk salmebok 2013]]'' er han representert med en salme.

Sammenlagt forfattet Clément Marot 65 epistler, 80 [[rondo]]s, 15 [[ballade]]r, 300 [[epigram]] og 27 [[elegi (poesi)|elegier]]. Han var dypt forankret i den franske tradisjons alle lyriske former, som han videreutveiklet, og var en av de første som på inspirert vis innførte tonegivende italienske og klassiske diktformer. Og han var populær. En samlingsutgave av hans verker, ''Les Œuvres'' (1538), ble gjenutgitt et par hundre qanger bare under 1500-tallet.