Redigerer Christian I av Danmark, Norge og Sverige (avsnitt)

==Korstogsløfte==
Etter [[Konstantinopel]]s fall i [[1453]] avla Christian løfte om å dra på [[korstog]] for å befri [[Det hellige land]], men ble forhindret. I [[1471]] møttes imidlertid de nordeuropeiske fyrstene på en riksdag i [[Regensburg]], og Christians utsending fremla en plan om å angripe [[tyrker]]ne på tre fronter – [[keiser]]en og de tyske fyrstene skulle invadere [[Det osmanske rike|osmanenes]] besittelser på [[Balkan]], og [[pave]]n og de [[italiensk]]e [[bystat]]ene seile over [[Adriaterhavet]] og angripe fra [[sjø]]en, mens Christian selv skulle lede en stor hær fra hele [[Nord-Europa]] ned gjennom [[Russland]] direkte mot [[Jerusalem]]. Han støttet seg her på en [[profeti]] av [[Birgitta av Vadstena]], som ble [[helgen]]kåret i 1391, der hun hevdet at Jerusalem skulle befris av en keiser som het Fredrik og tallet tre, og av en konge som het Kristoffer, og Christian I hadde også det navnet. Planen ble vel mottatt, og avreisedag for det nye korstoget satt til 24. april [[1472]]. Imidlertid hadde Christian unnlatt å ta i betraktning at svenskene saboterte hans prosjekt. Han prøvde å overtale dem ved hjelp av en stor, innleid hær, men led et forsmedelig nederlag ([[slaget ved Brunkeberg]]) utenfor Stockholm 10. oktober [[1471]]. Han innså nå det umulige i å kunne forlate unionen i årevis for å kjempe i en annen verdensdel. Det ble senere gjort forsøk på å gjenopplive hans storstilte prosjekt, men det ble aldri noe av. I stedet sendte han sammen med [[Alfonso V av Portugal]] en ekspedisjon til [[Grønland]] og [[Newfoundland]] i håp om å finne en snarvei til [[India]]. Portugisiske fiskere etablerte seg i denne tiden i [[Nord-Atlanteren]].<ref>Kurt Villads Jensen: ''Korstogene'' (s. 242-43), forlaget Cappelen, Oslo 2006, ISBN 82-02-26321-2</ref>