Redigerer Char-à-bank (avsnitt)

==Motorkjøretøy==
[[Fil:Charabanc.jpg|thumb|Motorkjøretøyet Charabang, bilde fra 1924.]]
De første motoriserte charabangene skilt seg meget lite fra hestekjøretøyet selv hvis karosseriet senkes lavere med et mer robust hjulunderstell, men det var blitt lettere å ha stillastak som midtetidig vern mot værelementene som regn. De var ikke bare brukt som busskjøretøyer i privat regi, de var også benyttet av faktiske busselskaper og jernbaneselskaper som Sutherland Motor Traffic Company i Golspie, Skottland og North British Railways Company enten som rutebuss eller som matebuss.<ref>David Kaye, s. 112-113</ref> Sutherland kjøpt seg fire charabang-kjøretøyer på Albion A3-chassis i 1905 og 1906. Cross Hotel, Kingswinford kjøpt også en charabang med 24 seter i 1916 som et av de mange hotellene som trengte skyttelbuss for de reisende, og som forbli en sterk kundegruppe for denne kjøretøytypen fram til mellomkrigstiden. 

Karosseriutviklingen stoppet ikke, den opprinnelige trekonstruksjonen som var videreført fra hestekjøretøyet var åpent uten plateoppbygging som ble en naturlig del av bilkarosseriet i 1910-tallet, og dermed skulle charabangen ha svingdør satt på de tidlige åpningene inn til setebenkene. Dette skyldes den tekniske utviklingen da man tok spranget fra det lettbygde og korte hestekjøretøyet til det tyngre og robuste bilkjøretøyet som besto av chassis og karosseri, sistnevnt måtte kunne motstå mye sterkere påkjenninger fra ristninger i høy hastighet på røffe veiunderlag og vibrasjoner fra motor og drivverk.<ref>Rolseth, s. 11</ref> Som utfluktkjøretøy og turistbuss kom charabangen mer hyppige ute på landevegene som ikke var godt preparert som i byene.

I 1905 presenterte kjøretøyprodusenten Durham-Churchill sin første charabang med 20 seter, da hadde man lukket inn benkene i et skrående plan med sidegang, knapt tre år senere kom en ny variant hvor det var mulig å ha 30 sitteplasser.<ref>David Kaye, s. 118-119</ref> Men det var Clayton & Company som adopterte navnet ''Karrier'', som allerede i 1911 hadde en 18-seters charabang med fem sidedør på Karrier B/60 chassis. I tiden mot krigsutbruddet i august 1914 hadde kjøretøyet blitt en stor buss med badekar-liknende utseende på karosseriet og dør til hver eneste seterad som hadde erstattet trebenkene. Hver enkelt charabang var utstyrt med kalesje som kan reises ved regn. 

Etter den første verdenskrigens slutt i 1918 oppsto nye krav for kjøretøyene ment for persontransport, man vil ha større reisekomfort og dermed skulle det åpne karosseriet lukkes med tak, vindu og dør. Det var ikke mulig å montere glassvinduer på hver enkelte dør uten å droppe hele karosseritypen.<ref name=Buses112>Buses, s. 112</ref> Dermed ble en ny type, ''[[Sedan (bil)|sedan]]kjøretøyet'', introdusert i 1920-tallet. Hotellene og andre selskaper enten skaffet seg typiske busskjøretøyer med sidegang eller midtgang eller [[sedanbuss]] som var istedenfor utviklet rett ut av sedanbilen ved å forlenge disse og montere på ekstra sidedør. Noen ganger for å gjenskape charabangens setebenkene hadde man foldesete som kunne sperre sidegangen, men dette ble forbudt i flere land.<ref name=Buses112/>